Egne ord fra sølvguttene

Egne ord fra sølvguttene

HJM4- reise til Baltic cup 2018

Vår reise mot Baltic cup startet allerede på Lago di Pusiano hvor NSR hadde sin årlige påskesamling. Her prøvde vi ut mange forskjellige kombinasjoner i både 2- og 4- for å prøve å finne kombinasjonen som ga det beste utgangspunktet for videre trening. Vi var syv stykker som konkurrerte om de fire plassene, men utpå vårparten, etter litt seatracing på Årungen, hadde Matti funnet den beste kombinasjonen. Målene var klare: først Nordisk mesterskap i Sorø, så Baltic Cup i Kruszwica. Etter en noe skuffende prestasjon i Nordisk, satte vi fokuset på Baltic Cup noen måneder lenger frem i tid.

Uttaket på Tunevannet var første steg på vei mot Kruszwica, og med en lang sommerferie i kroppen, og ganske høy selvtillit stilte vi til start. Konkurransen var relativt svak, så det var klokka vi rodde mot. Starten var lynrask, og streamen viste 28 sekunders ledelse ved 1000 meter rodd. Etter en litt tung siste 1000 var vi i mål lenge før konkurrentene, og vi var ganske fornøyde med det, men her var det altså tiden vi var spente på. Det skapte derfor litt usikkerhet da vi fant ut at det var feil i tidtakingen, men Marte beroliget oss med at vi ikke trengte å bekymre oss for uttaket, og at det for vår del så veldig bra ut. Da det offisielle uttaket kom noen dager senere, var vi veldig fornøyd med å lese av våre navn fra uttaksbrevet. Mange tunge dager på Årungen fulgte, utallige øvelser og opptrekk med Matti i følgebåt, aldri helt fornøyd. Aller mest fokus var det på 4-, men vi hadde også et NM å tenke på, så litt 8+ og 2- ble det også. NM kom, og vi viste god form med gull i 4-, 8+, og sølv i 2-. Med NM forbi var det kun tre dager til avreise, og vi hadde tro på at NM ville fungere som en perfekt superkomp for å toppe formen til løpene i Kruszwica helgen etter.

Det var fire spente sjeler som møtte opp for å ta flytoget til Gardermoen torsdag 27. september. Vi var klare for å hente ut belønningen for det vi hadde jobbet for igjennom hele sesongen, men det var noe som ikke var helt riktig. Polish Airlines hadde rotet til bestillingen, så vi hadde ikke billetter før dagen etterpå. Alle gikk dermed av toget, utenom Matti, for som han selv sa «Nå har jeg betalt for en togbillett til Gardermoen, da skal jeg også bruke den.» Dagen etterpå prøvde vi igjen, med større hell, og på kvelden fredag 28. september var vi vel fremme i Kruszwica.

Lørdag startet tidlig med trening før forsøket. Vi møtte Tyskland og Latvia, og bare to gikk videre til A-finalen. Tyskerne suste ut at startblokkene, og siden så vi ikke mer til dem, så her måtte vi satse på å slå Latvia. Vi hadde god kontroll på latvierne, og forøket ble en ganske avslappet opplevelse. Marte og Seb var nok litt overrasket over at vi i det hele tatt kom til finalen, og deres forventninger til våre prestasjoner var nok relativt lave. Vår egen selvtillit derimot, var det ingen ting å si på. Vi stolte på oss selv, og Matti stolte på oss. I finalen skulle vi møte Tyskland, Polen, Danmark og Litauen. Vi ble enige om at om vi gjorde alt helt riktig, var en medalje innen rekkevidde. Matti sa at vi måtte overraske fra starten. Vi måtte gå ut så hardt at alle trodde at vi kom til å sprekke, og så ikke sprekke. Vi visste at spurten ikke er vår sterkeste side, vi ville skape så mye vi kunne midterste 1000, der vi har vært best i hele år.

Etter god oppvarming la vi oss opp til start i bane 2, og starten gikk. Det var tett. Tyskland en luftkasse foran, med Polen hakk i hæl, Danmark lå side om side med oss, rett foran Litauen. 500m passeres, og vi var på høyde med Polen. Danmark og Litauen fulgte rett bak. Vi lot de andre ta sine opptrekk. «Ikke vær stressa» hadde Matti sagt før start, og det var det vi fokuserte på nå. Vi stolte på at vi var gode nok. Vi ventet 10-15 tak til alle var ferdige med sine opptrekk, før vi satte inn vårt. Vi så i sidesynet at vi gled forbi den polske båten, og bauen i den polske båten begynte å kjefte. Det ga krefter. Vi fortsatte å ro fort, og vi økte ledelsen til Danmark og Litauen, men Polakkene fulgte oss fremdeles tett. De røde bøyene som markerte 1000m fløy forbi, og tyskerne hadde nå en solid ledelse. Vi nærmet oss 1500m-merket, og vi hadde bare 500m igjen. Vi hadde 2. plassen, men den måtte forsvares i vårt kanskje svakeste parti. Polen gjorde sitt opptrekk, de gled forbi. Danmark gjorde sitt opptrekk, og kom nesten opp på siden av oss. Vi ventet, men ventet vi for lenge? I tredje posisjon startet vi vårt opptrekk med ca. 400m igjen. Mer og mer av den polske Empacheren kom til syne, og med det fulgte hissige gloser fra den polske bauen. Vi var forbi. 300m igjen og vi økte ledelsen. Det var nå klart vann mellom oss og Polen, og vi skjønte nå at vi hadde alt for lyst på den sølvmedaljen til at vi kunne tape nå. Danskene kom fort på slutten, og de skjøv Polen utenfor pallen, men vi hentet ut de siste kreftene, og berget sølvmedaljen!

På land ventet en overrasket Marte, en glad Seb, stolte foreldre, og en lettet Matti, som nå mente at vi hadde nådd målet – å ikke drite han ut. Vi var veldig fornøyde med sølvmedaljen, og vi mottok masse gratulasjoner fra alle som var der. Den tyske treneren var imponert over at vi var så små, og rodde så fort. Ikke så rart at han syns vi var små, to av de fire tyske gutta hadde allerede begynt å miste håret, så her var det kanskje noe forskjell i utviklingen.

Dagen etter startet enda tidligere enn dagen før, også da med trening før forsøket. På søndagen var det duket for 500m, ikke vår sterkeste side, men etter gårsdagens hendelser hadde vi i alle fall tro på oss selv. Vi møtte Sverige, Latvia og Litauen i forsøket denne dagen, og vi vant med godt over en lengde. Finalen fulgte bare to timer senere, og på den tiden hadde det rukket å bli en del sidevind. 500-meteren vår i finalen var ganske rotete, men vi berget likevel bronsen, denne gangen bak Tyskland (selvfølgelig), og Danmark. Vi var ganske fornøyde, Matti var ikke så fornøyd, men vi alle mente likevel at helgen ble en stor opptur! Med 1 gull (HJM2x, 500m) 1 sølv (HJM4-, 2000m) og 1 bronse (HJM4-, 500m), er Baltic Cup 2018 etter hva vi har forstått Norges beste Baltic Cup noen sinne. (Kan sikkert bekreftes eller avkreftes av noen med bedre ro-historiske kunnskaper?), noe som viser at juniorroing i Norge er i et oppsving.

Foto: Estela Re-Ma

Vi må avslutningsvis benytte anledningen til å rette en stor takk til Matti, som er en utrolig god trener. Han gir direkte beskjeder, og legger ingen ting imellom. Han har gitt oss de øvelsene og øktene vi ikke har villet ha, og sørget for at vi har gjennomført dem, fordi han vet at det vil gjøre oss raskere. Han har veldig gode tekniske ferdigheter, og er god til å lære bort. I tillegg vet han hvordan det er å konkurrere på høyt internasjonalt nivå. Matti har virkelig løftet juniorgruppen i NSR, noe som gjenspeiles ved at vi i år har hatt en roer i jrEM og jrVM, seks i Nordisk Mesterskap, og seks i Baltic Cup. Dette er tall langt over normalen for NSR, og det er tall vi håper kan fortsette.

Tusen takk for oss!

Petter Arnøy, Kristian Lorentzen, Oscar Johan Høgh Wohlfahrt og Hugo Haavind.

Tusen takk til Estela Re Ma for flotte bilder!

Foto: Estela Re-Ma

2 kommentarer til Egne ord fra sølvguttene

  1. Gratulerer gutter !!
    Dette var imponerende lesning. Nå vet dere hvordan det er å stå på pallen internasjonalt 👌👍 Grattis!

Skriv en kommentar