Profil nr 16 – Per Bønsnæs!

Vi er i gang igjen og fortsetter dermed tellingen. Denne gangen er det Per Bønsnæs som deler sin historie.

Per har gjort så ekstremt mye for NSR opp gjennom årene. Han var for det første hovedtreneren i seks år, og ikke minst like imponerende formann, viseformann, rosjef, viserosjef, sekretær og årbokredaktør! I dag er han en av våre gode hjelpere fra matreriellutvalget. Ellers har han også et par verv i Roforbundet, Nordisk Roforbund og Prungen Ro- og Padlesenter. I 2011 ble han Æresmedlem i NSR, et symbol og takk for hjelpen etter all innsats for klubben, og i 2009 ble han tildelt Norges Roforbunds høyeste utmerkelse; Gullmedalje. Dette fikk han for sin mangeårige innsats som nasjonal og internasjonal dommer, en likeledes mangeårig innsats i Dommerutvalget med redigering av Regattareglement og lover som spesiale.

Per forteller:

Jeg tror det er best å starte med å fortelle litt om klubbens historie. Frem
til midten av femtitallet var det et absolutt krav at man måtte ha Examen
Artium, altså fullført gymnaset, for å kunne bli medlem i NSR. Men
efterhvert ble det vanskelig å hevde seg på regattabanen hvis vi kun deltok
med roere som hadde begynt når de var i begynnelsen av tyveårene, så fra
midten av femtitallet ble det åpnet for at gymnasiaster, de som skulle bli
studenter, kunne bli medlemmer. Tidligste tidspunkt for å bli medlem var
altså det året man fylte 16 år. Det gamle gymnasiet var noe helt annet enn
dagens videregående skole, på femtitallet var det trolig rundt 10 % av
årskullene som tok Examen Artium. De gymnasiastene som ble medlemmer måtte
undertegne på at de aksepterte å bli strøket som medlemmer hvis de ikke
fullførte gymnaset og tok Examen Artium!

Det nye skolesystemet, med barneskole, ungdomsskole og videregående skole,
ble gradvis innført fra rundt 1970. Da forsvant skillet mellom de som gikk
på gymnaset og de som gikk på andre skoler. Samtidig fikk vi en eksplosjon i
antallet studenter på universitetene, og distriktshøyskolene (dagens
regionale høyskoler) ble gradvis innført utover syttitallet og overtok
elevene fra de skolene som tidligere ikke hadde krevd artium. Så NSR måtte
velge: Skulle vi slutte å rekruttere juniors og kun bli en roklubb for
aktive studenter, eller skulle vi åpne opp for alle som var interessert i å
drive med roing? Vi valgte det siste, men satte i praksis en nedre
aldersgrense på 14-15 år. Folk som var yngre enn dette var vi ikke
interessert i. Det er først i de siste 10-15 årene at vi også har rekruttert
folk som er 12-13 år gamle.

Det at vi var en studentklubb betød mye for oss også efter at vi åpnet for
ikke-studenter. Frem til slutten av nittitallet drev vi aktiv rekruttering
på Universitetet hvert år, og en god del av dem vi rekrutterte ble raceroere
på lavere nivå. Det er først i de siste 15 årene vi har kuttet kontakten med
universitetsmiljøene, og det skyldes nok at de siste formennene i klubben
ikke har vært interessert. Så i dag er vi en idrettsklubb på lik linje med
alle andre idrettsklubber.

Jeg prøvde meg i klubben den sommeren jeg fylte 16 år, den gang var det
tidligste tidspunkt hvor jeg kunne begynne i NSR. Men da høsten kom tok
andre interesser såpass mye tid at det ble ikke noe mere roing på meg som
junior. Det var ført da jeg var ferdig med militærtjenesten, og var blitt
student, at jeg begynte i NSR igjen. I utgangspunktet hadde jeg bare tenkt å
være mosjonist, men jeg ble dratt inn i en gjeng av senior-roere og endte
opp med å være med i regattaer i en del sesonger. Jeg deltok aldri på annet
enn nasjonale regattaer, jeg hadde ingen ambisjoner om noe mere. Jeg var nok
oftere med i konkurranser i langrenn enn i roing. 

Det ble mest singelsculler, slik at jeg kunne trene når det passet meg. Men
jeg var i én sesong med i en lettvekt firer, og det var nok det morsomste
jeg opplevde på regattabanen. Lagbåt er mere givende enn å holde på alene.

Jeg fikk efterhvert en del tillitsverv i klubben og ellers i rosporten, og fra begynnelsen av
åttitallet begynte jeg å hjelpe til med instruksjon og trening. Efterhvert
utviklet dette seg dithen at jeg ble klubbens hovedtrener, noe jeg var til
og med sesongen 1990. Det var morsomt og givende å være trener, jeg fikk
like mye igjen for å trene andre som jeg fikk av å trene og konkurrere selv.

Efter at jeg sluttet som formann i NSR i 1997 begynte jeg med det som i dag
er min hovedaktivitet i klubben: Å reparere og vedlikeholde racemateriellet.
Dette er en fin hobby, hvor jeg kan dra ut i klubben og jobbe når det passer
meg. Så fremt jeg er i Oslo pleier jeg å være i klubben 2-3 ganger i uken,
men det avhenger jo også av hvor mange skader det er på båtene. Det som
irriterer meg mest er når det oppstår skader, og de som bruker båten
unnlater å fortelle meg om dette. En liten skade blir nesten alltid større
og mere tidkrevende å reparere hvis man bare fortsetter å bruke båten som om
ingenting har skjedd.

Jeg er også litt involvert i Norges Roforbund og i Nordisk Roforbund, så det
går med litt tid til dette arbeidet også.

I fremtiden håper jeg at klubben igjen vil begynne å rekruttere studenter
fra Universitet, og skape et bredere seniormiljø. Det behøver ikke være slik
at konkurranseroing kun er for dem som har ambisjoner om å bli
verdensmestre. Et bredere seniormiljø gjør også overgangen fra junior til
senior enklere. 

NSR var en ren gutteklubb frem til 1984. Og det henger nok fortsatt litt
igjen i veggene i klubbhuset. Så jeg håper at klubben vil bli litt mer
bevisst på å rekruttere jenter. Men da må vi sørge for å legge forholdene
til rette, med utstyr, organisasjon og holdninger som gjør NSR attraktiv for
begge kjønn.

På lengre sikt må vi forsøke å skaffe penger slik at vi kan bygge om og
bygge ut klubbhuset. Vi trenger a) bedre plass til båtene, b) et bedre og
større treningsrom, og c) et lokale hvor medlemmene kan sitte og skravle og
slappe av før/efter roturen. Vi kan nok også gjøre en god del for å gjøre
selskapslokalene bedre egnet for utleie, slik at vi kan tjene mere penger på
klubbhuset. Men alt dette koster mange penger, penger vi ikke har i dag.