Et firestjerners hotell skapt spesielt for roere. Alle rom med unik utsikt slik at det kan føles som et nytt sted hver gang man drar dit. Et treningsrom med panoramautsikt til vannet. Det endeløse vannet. De grønne plenene, appelsinene, sitronene, hestene og eselet. Ikke minst maten! Legendariske Aviz; du tror det ikke før du ser det!
Vi ble hentet på flyplassen av eierne av hotellet. Luis drakk sjokomelk, dealte med to telefoner og et dusin anrop, mens han kjørte i 120 gjennom en krapp sving. Han girte med venstre hånd, fordi høyre varr skadet. Sikkert etter en tur på longboardet han har i bagasjerommet. Deres idealistiske og avlappede personligheter gjenspeiles i Herdade da Cortesia.
Fem av NSRs u23ere hadde en uke i Aviz, mens juniorene Sara Juel og Bente Vagle ble med den siste halvdelen. På programmet var det mye rolig roing. Fra brygga kan man ro i mange kilometer hver vei. Vi hadde noen økter med forsøk på høyere takter. Rart å tenke på at man pleier å holde 30 + tak/sek over 2000m og kanskje litt trist å tenke på at man for flere mnd siden rodde noen sekunder raskere også. Vi er ”vinter-seige” og trege i robevegelsen, men det kommer seg! Det er derfor våren og disse samlingene er så viktige.
Vi var langt fra alene i paradiset. De britiske tungvekterne var også der. Rundt 20-30 menn over 195cm med så mørke stemmer at man nesten ikke hørte dem. Felles middag var relativt stressende, vi var hyenene eller kanskje kattene som snuste etter løveflokken. Men det skal sies at det var noen veldig høflige løver! Thank you og sorry var velbrukte gloser. Selv på vannet ville de ikke være uhøflige og skape bølger. Trenerne kjørte bak oss til vi ba dem kjøre forbi. Og ja, til og med legenden Jürgen Gröbler ventet på oss!
Man kan snakke så lenge man vil om hva som trengs for å bli en av de beste roerne i verden. Men som man vet, taler ingenting bedre enn handlinger. Britene ga oss en tøff lærepenge i treningsrommet. Kjempene var samlet på romaskinene og dro i gang viftene så det blåste katter og bikkjer. Alle i samme takt. Det oste av svette, energi og lave splitter. Alle trenerne fulgte med på hver bevegelse. Så satte en av mennene seg på en litt avsidesliggende maskin, stilte inn 5000m og rodde alt han kunne. Vi gikk da Alan Campbell begynte å brøle. Som norsk roer opplever man sjeldent å måtte kjempe om en plass med nebb og klør. Økt etter økt. Vi dro derifra med enda litt mer åpnede øyne, (ære)frykt og mye inspirasjon.
Siste dag var det head race på programmet. Det ble til slutt rundt 6km, i medvind, heldigvis. Det var tungt som søren, men så lenge vi slipper 5k test mellom øktene skal vi ikke klage.
Sofasliter
Fantastisk! Mer! Mer!