Andre reisebrev fra Geir Reigstad

Plovdiv – første dag

Vi kom til Plovdiv i går kveld etter en flott kjøretur fra Sofia. Hva som møtte oss i Plovdiv skal jeg komme tilbake til. Først må jeg gratulere alle norske med innsatsen i dagens og gårsdagens race. Det finnes sikkert noen som er skuffet, men de jeg har sett har hatt store smil. Patrick og Petter, som i går sikret seg kvartfinaleplass og fri i dag i en av mesterskapets store klasser, har i dag kunnet være høy på sin egen innsats, og vi som supportere har allerede fått noe å være stolte over. Jeg har lært at man ikke skal sammenligne tid mellom heatene, men det bør nevnes at de hadde gårsdagens sjette beste tid!

I morges startet Anna og Hanna med en intet mindre enn imponerende innsats i banen mellom USA og GB og de presterte i absolutt verdensklasse. Min supporterstemme fikk kjørt seg og danskene har lagt inn bud på stemmen min for de neste dagene.

Oscar satt senere på dagen i båt med Martin Helseth og de spiser også kirsebær på den flotte arenaen. Man blir absolutt stolt over at Norge og NSR kan være med å leke med nasjoner som har roforhold tolv måneder i året.

Sara og Agnes Karlseng kjørte det remmer og tøy kunne holde og kom i mål sliten, fornøyd og med den danske skalpen i beltet. Jeg fikk en klar følelse av at i alle fall Sara var strålende fornøyd med den skalpen og 4 plassen.

Det er umulig å ikke nevne innsatsen til Thea Helseth. Med solid overbevisning sikret hun seg videre avansement og meget hyggelig omtale fra speaker. Familien Helseth er jo hjertelig til stede og utgjør jo en stor supporterklan selv uten hunden.

Og nå kan vi få nyte en kveld i Plovdiv, som turister og med en stemme som bærer preg av dagens aktivitet. Men Christin og jeg har hatt et døgn med overraskelser og gode opplevelser på veien. Det hele startet på flyplassen i Sofia, i en ubemannet skranke for bilutleie. I søkende etter en egnet person som kunne hjelpe oss med å få utlevert den bilen vi hadde bestilt, kom vi i snakk med et britisk par som var ute i samme ærend. Med et felles mål fant vi fort ut at vi skulle til Plovdiv, heie frem roere, bo på samme hotell, og- være motstandere i women’s pair. Hva er sannsynligheten for at du treffer på foreldrene til Anna og Hannas konkurrent fra GB i køen for bilutleie? Hvor om alt var, som godt oppdratt lot jeg våre nye venner få utlevert sin bil først. En halv time senere var vi på veien, og vi regnet selvfølgelig med å møtes igjen på Park Hotel Plovdiv. Og hva skjer???? Med alle bekreftelse om flott junior suite i hånden og ønsker om en dusj og en god natts søvn møter DAMEN i resepsjonen oss med at hun IKKE har noen reservasjon på Mr. Reigstad. Mistro lyste fra mitt reisefølges ansikt og jeg så hvordan hennes allerede lave blodsukker ble krydret med en stor klype utålmodighet og hun mente bestemt at VI måtte agere. VI i denne sammenheng betyr ofte Geir. Det var noe med innlæring av pronomener som gikk galt en gang i ungdommen for reisefølget. Men VI gjorde en deal med DAMEN i resepsjonen og snart var vi i restauranten og voila- våre engelske venner fra flyplassen. Intet mer naturlig enn å spise middag sammen mens DAMEN fikser oss et sted for natten. Våre ny venner får høre vår historie, mener bestemt at hotellet er overbooket og at de fikk sitt rom pga at de fikk bil først. Dermed insisterte de på å spandere middagen vår og det var umulig å overbevise dem om noe annet. Vi takker og bukker for McKellars gest som får oss til å tro at ikke alle skotter er gjerrige og de har en overraskelse i vente for ettermiddagen.
DAMEN fikset oss et hotell i nærheten. Om det kan kalles hotell vet jeg ikke, men det var en opplevelse som kommer til å gå inn i evigheten. Jeg er redd at for reisefølget og jeg kommer SPS hotell i Plovdiv for alltid til å være synonymt med skrekkens hotell. STAY AWAY! Vi er nå godt installert på Hotell Ego i sentrum av Plovdiv, gåavstand til roarenaen, og kvelden kan komme mot oss med sommervarme!

Fra Plovdiv i vater!

Reisebrev nr 1 kan du lese her.