Tredje epistel fra Geir

Den andre dagen – Lek og alvor

Dette er dagen for gleder og skuffelser og vi er ikke lengre i vater. I dag skulle alle de store klassene konkurrere om de gjeve semifinaleplassene som tar deg helt frem. Alle håper, alle har forventninger, og vi på tribunen skal være vitne til at våre unge umodne skal vinne eller forsvinne. Mamma og pappa hjerter skal gå fullstendig ut av kontroll, av glede over ungdommens suksess, eller av en uendelig omsorg over skuffede ungdommer som ikke tok seg helt frem.

Anna og Hanna satt temperaturen umiddelbart og lager finalestemning på tribunen i det første racet med norske interesser. Kontrollert rodde de inn til andre plass i oppsamlingen som ga plass i A finalen og en norsk tribunekontingent ga alt for å hjelpe til. Jeg mistet umiddelbart forbindelsen med mor Christin, og selv ikke Telenor kunne hjelpe med løsning. Dessverre skulle mitt kjære reisefølge senere på dagen få oppleve å se skuffelsen fra Petter og Patrick når de bommet på sin semifinale med noen få åretak.

Roen har ikke lagt seg på tribunen etter suksessen fra Anna og Hanna før Oscar og Martin kommer fossene over banen. Nå er supportergjengen utvidet med Elling og Emilie (Hellvig) og selv speaker mener det er mye lyd fra tribunen når Oscar og Martin tar en overbevisende og tilsynelatende kontrollert seier og er klare for sin semi.

Stemmebåndet har allerede fått nok juling men utfordringene står i kø. Den norske dobbeltfireren er dessverre ikke rask nok for avansement og må nøye seg med …… Men spenningen steg kraftig med Erik Solbakken i et alt for tett race om sitt avansement. Slått på målstreken med bare ett tidels sekund var nok skuffelsen stor, og tribunesliterne trengte sårt å få puste litt. Makan til gyser har ikke jeg sett på noen roarena.
Våre neste utøvere leverte godt i varmen men det var knallharde heat. Sara og Agnes kom fort bakpå i sitt race, men sto på over hele banen. Dessverre mistet de skalpen de tok i går, men danskene måtte betale en høy pris. Deres stroke ble fraktet i land med ambulansebåt, mens våre jenter kunne ha velfortjent lunsj med sine foresatte. Familien Hegge må få en ekstra belønning for å ha høyest gjennomsnittsalder på supporterne, og at besteforeldrene går frem og tilbake mellom roarena og hotell, en time hver vei, 30 grader, 88 år. En imponerende familie.

Store forventninger lå på lettvektsdobbelen med Petter og Patrick etter knallbra resultater i innledende runde. Halvveis var båten fullstendig avskrevet av speaker men guttene har krefter å øse av. Fem sekunder opp til lederbåt ved 1000 meter ble kortet ned til noen få åretak opp til tredjeplassen ved målgang, og nok en gang burde banen vært 10 meter lengre, for da hadde det gått hjem for våre guttær. Skuffelsen kunne leses helt opp på tribunen, og omsorgsgenene som satt der var fortvilet over å ikke kunne gjøre noe for å trøste sine unge gutter. Toppidrett er nådeløs, og dette er et verdensmesterskap i en idrett som utøves bredt rundt i verden. At Norge i det hele tatt ror jevnt med andre land er naturstridig med bare noen få måneder med ordentlige roforhold i sesongen. Men vi slo svenskene!

Virkeligheten kom altså over oss på roarenaen i dag men som turister forstår vi fort at det finnes en annen virkelighet på utsiden av en fantastisk roarena. På vår vandring fra hotel til roarena har vi gått gjennom stor fattigdom og rikdom. Middelklassen synes ikke å eksistere i byen, og dessverre er vedlikehold et ord som ikke finnes i det Bulgarske vokabular. Forfallet er tydelig og betydelig, og selv om det er bygget mye nytt, og med moderne arkitektur, er det forfall og tegn fra et tidligere Sovjetsamveldet som gjør sterkest inntrykk.

Mat på restaurant er billig og i dag var vi på et marked hvor vi kjøpte tomater for fem kroner kiloet. 2,50 kroner i tips ble verdsatt med stor takknemlighet. Det er med stor respekt og ydmykhet vi vandrer rundt i denne byen som er både vennlig og gjestfri men har en arv med en mørk side som det tar tid å vokse ut av. Heldigvis møter vi noen ungdommer som utstråler optimisme og er utadrettet, og med betydelig EU støtte må vi håpe dette landet har en lys fremtid.

Helt uten stemme fra Plovdiv

God stemning før finalen

Les de foregående brevene:

1. PÅ VEI TIL PLOVDIV

2. Plovdiv – første dag