Gjensyn med gammel glede
men like relevant kanskje? Les omigjen en Ã¥rbokartikkel om juniorene anno 2007 – en prima Ã¥rgang. Vi satser pÃ¥ at juniorene 2012 vil følge i deres ærverdige fotspor:
Glede i pose, sekk, bøtte og spann
Juniorene har neppe noen unngått å legge merke til i 2007: De er mange, de er glade, de henter medaljer i eningen, og de trener, trener og trener. Når de ikke trener, er det gjerne sammen likevel. Av betydelig sosiologisk interesse er å finne ut hvorfor. Et passende spørreskjema ble utarbeidet, og svar fra en del av de unge innhentet.
Et naturlig første spørsmÃ¥l var hvorfor roing ble valgt og har forblitt det foretrukne valget, nÃ¥r det er sÃ¥ mye som tilbys. Bortsett fra at forskningen tyder pÃ¥ at forballinteresserte er klart underrepresentert blant juniorene, er det for de fleste tilfeldigheter som har gjort at livet nÃ¥ handler mye om slit i flytende karbontannpirkere med kilopris pÃ¥ rundt 5000 kroner, iført tettsittende herrebadedrakt anno 1910 og trælete hender. For noen var selve roingen morsom fra første stund, andre falt primært for miljøet, mens andre peker pÃ¥ at klubben sørger for â€skikkelig†og seriøs trening. Roing beskrives som et Kinderegg:
â€Jeg begynte Ã¥ ro fordi jeg ville fÃ¥ litt muskler, for det liker damene. Jeg tenkte ikke pÃ¥ at jeg skulle fÃ¥ (veldig mange) nye venner, at formen skulle bli veldig mye bedre, at jeg skulle vinne regattaer, og at gymkarakteren skulle skyte til værs eller at jeg skulle fÃ¥ fantastiske roturer i mange land. Men der fikk jeg i pose, sekk, boks, bøtte og spann. NÃ¥ ror jeg fordi alle mine bestevenner ror, og fordi jeg har det sÃ¥ ufattelig gøy pÃ¥ trening, samlinger, klubbkvelder; alt med roing er gøyâ€.
Hvorfor man begynte er ikke lenger så viktig, det viktige er å være der. Gjerne hver dag:
â€Jeg liker Ã¥ møte opp pÃ¥ trening dag etter dag for Ã¥ presse meg til det siste for Ã¥ nÃ¥ mÃ¥lene man setter seg. Jeg liker plikten til Ã¥ presse seg videre sammen med de andre. Det eneste som gjør det gjennomførbart er gode venner pÃ¥ klubben, og en skikkelig god trener som motiverer til Ã¥ fortsette Ã¥ presse pÃ¥. Det har jeg hver gang jeg kommer ned pÃ¥ Roklubbenâ€.
Roing er mer enn en idrett. Det er samhold, de er mange, det er gøy, de løfter hverandre, roklubben er â€hjemmeâ€, og det skjer ting. Om noen foreldre skulle mene at avkommet i utilstrekkelig grad tar del i felles plikter i heimen, kan det berettes at de samme i klubbsammenheng betoner plikten til Ã¥ â€dø†for laget, det Ã¥ stille opp 200%. OgsÃ¥ uten Ã¥rer i hendene. Sjokkerte foreldre er eksempelvis gjort kjent med at arvingen aldeles ubedt har trÃ¥dt til med f.eks betjening av støvsuger og søppelsekk i Roberta. Roingen medfører ogsÃ¥ reiser â€uten foreldreâ€, som noen av de yngste mener er gunstig, mens de eldre i større grad setter pris pÃ¥ foreldretilstedeværelse ved arrangementer. Dybdeintervjuer har avslørt at dette kan ha sammenheng med pragmatisk toleranse av foreldre knyttet opp mot beleilig tilgang til kontante midler.
PÃ¥ spørsmÃ¥l om hva som er det beste med NSR, er det ingen som primært betoner den sportslige styrken og suksessen – derimot er det igjen miljøet. Det fremholdes at det beste med klubben er at alle kan fÃ¥ en rolle, alle har en plass og alle kan noe, enten det handler om roing, bÃ¥tpuss, lage stemning, film, snakke spansk nÃ¥r det gjelder som mest, eller annet. En pÃ¥peker at roklubben har en egen energi, det er folk der nesten hele døgnet, og alltid noen Ã¥ be om hjelp. Det føres regnskaper, kjøres, skaffes, ordnes. Gode seniorer som â€ser†og inkluderer er forbilder og inspirasjon, og de yngste juniorene bedyrer ogsÃ¥ at de eldre juniorene er â€greieâ€. Mange stiller opp, og det hjelpes og legges til rette. Samtlige nevner miljøet – og Jens, Marianne og Ansten nevnes særskilt. Juniorene føler seg generelt likt, akseptert og ønsket. Like glade og takknemlige som de er for Ã¥ bli kjørt til trening og regattaer, sier juniorene at de er for arrangementer hvor alle kan være sammen. Roklubben er et meningsfylt og sterkt indre fellesskap som ogsÃ¥ gir tilhørighet til et større fellesskap: Møter og kontakter pÃ¥ regattaer og selvsagt Facebook. Stammetilhørigheten er sterk, og det lyser styrke og vilje av røde NSR-drakter – og mye stolthet av roeren som har den pÃ¥.
For en landkrabbe er det selvsagt interessant Ã¥ finne ut hvor og nÃ¥r â€tindeopplevelsene†– eller â€gullstundene†– er. Og de er mange steder. Selvsagt i dusjen etter en tilfredsstillende seier over romaskinen, men helst pÃ¥ vannet. Ã… vinne er deilig – men ikke det viktigste. Det er tilhørigheten og fellesskapet. Ã… reise bort, være pÃ¥ regatta og være sammen er flott, men de fleste forbinder â€gullstunden†med Ã¥ være pÃ¥ vannet. Noen betoner â€tur og naturâ€, andre beskriver stundene nÃ¥r kropp og bÃ¥t er i takt og teknikken fungerer. En sier at
â€Det som gjør en rotur sÃ¥ flott, er at den er forskjellig hver gang. Det er ikke slik at hver rotur er fin – noen er kalde, noen er vÃ¥te, noen er kjedelige, men som oftest er det gøy, spennende og lærerikt. For meg er det denne uvissheten om hvordan det vil gÃ¥, som skaper en spenning jeg liker. Det er ogsÃ¥ følelsen av at din egen kropp gjør, eller i det minste prøver, Ã¥ gjøre som den blir fortalt, og hvor flott resultatet blir hvis man fÃ¥r det til. Hvis Ã¥tte stykker fÃ¥r det til, er det helt utrolig.â€
Mange nevner nettopp en åtter i perfekt løpsrytme som et høydepunkt – i alle fall later det til at øyeblikkene skjer i lagbåter. En påpeker imidlertid det herlige i at det gjerne venter damer ved mål (!). En junior som heller synes å foretrekker lidelse og selvplaging forteller derimot at:
â€Den perfekte roøkten for meg er i en konkurranse der vi ligger likt med motstander og det er 1000m igjen. BÃ¥ten glir bra, takten er bra, været er bra og formen er bra. SÃ¥ ropes det â€ti harde om to!†PÃ¥ de ti takene i melkesyretakt drar vi ifra en halv bÃ¥tlengde, og vi fortsetter Ã¥ dra ifra pÃ¥ teknikken. Det kjennes egentlig som om bare du ror, man merker ikke at de andre ror, man merker ikke noen som stikker Ã¥ren i for tidlig eller for sent, det er bare du som ror og ror i en utrolig fart. De siste 100 meterne gjør det sÃ¥ vondt, men du er ikke ferdig, og alle de andre i bÃ¥ten har like vondt som deg, men drar du litt hardere sÃ¥ kommer du litt fortere i mÃ¥l, bare litt hardere..â€.
Med en slik oppfatning er det kanskje ikke sÃ¥ rart at NSR knuste alle i Norgescup. Men hva er egentlig suksessfaktoren? Samtlige respondenter har pekt pÃ¥ en faktor: â€Vi er mangeâ€. Dernest vektlegges igjen samholdet, gjensidig støtte, alle fÃ¥r være med, alle som stiller opp for Ã¥ hjelpe, og treneren. En sier:
â€Juniorene til NSR har sÃ¥ mye viljekraft. Vi vil være gode i det vi gjør, vi vil prestere godt pÃ¥ robanen, vi vil ta medaljer, og dette roper vi til hverandre nÃ¥r vi er slitne og bare vil hjem, vi drar hverandre videre og fullfører det vi startet pÃ¥. Roing er en lagsport uansett om du ror single. NÃ¥r vi begynner Ã¥ trene inne, trener vi alle sammen, og da er vi ogsÃ¥ en lagbÃ¥t, og presser hverandre gjennom spensthopp og hver meter pÃ¥ romaskin.â€
Selv de aller beste juniorene, som man kanskje skulle forvente ville foretrekke solosuksess og ditto oppmerksomhet i singlesculler, besynger fellesskapet og inkluderingen:
â€Den viktigste grunnen til at NSR vant Norgescupen er at vi mixer lag. I JrB er det veldig viktig, det fÃ¥r alle med. Det motiverer de som ikke er like gode til Ã¥ bli bedre. Istedenfor Ã¥ ta en knusende seier, hadde NSR kanskje 1,2, og 3 plass i et løp som blir mye jevnere. Ved Ã¥ fordele de beste rundt i mixbÃ¥ter med de som kanskje ellers ikke ville fÃ¥tt noen medalje, blir de ogsÃ¥ motiverte til Ã¥ fÃ¥ en til. Derfor vant NSR.â€
En årboksosiolog blir nesten rørt: Å forstå verdien av å dele på suksess synes fraværende mange steder i voksenlivet. Fellesskapet gjør gleden og prestasjonen stor og varig. Og intet er nytt under solen: Også for 100 år siden ble det gitt uttrykk for omtrent det samme – ungdom var viktig for klubben, og konkurranser var viktige for de unge:
â€I ethvert sundt ungsdomsarbeide maa der litt mandjævning til, og dette gjælder i særlig grad idrætsarbeidet. De trænende lag er centrum i klublivet, de ansporer ogsaa de øvrige. Og interessen for lagenes skjæbne, stolthetsfølelsen eller skuffelsen over resultaterne lar de enkelte medlemmer føle, at de tilhører en fælles korporation, og øger korpsaandenâ€.
NSR anno 1907 så også sin betydning for den oppvoksende slekt. Samhold og miljø var viktig, da som nå. For 100 år siden sa formannen i en entusiastisk tale:
â€Naar man ser alle disse brunstegte, kraftige unge legemer, ser det liv, øvelserne gaar med, og hører begeistringen hos dem, som har oplevet det herlige øieblik, da man efter vundet race sitter og puster over aaren, da skjønner man, at dette er netop noget for unge gutter. Og har man set alle, som kommer veke og duknakkede ut i baathuset første gang, og som efter nogen aar er blit ranke energiske unge mænd med vilje og livsmod lysende ut av øinene, da føler man, at her har man en ideel motvegt mot det stillesittende liv over bøkerne, en løftestang for norsk ungdom, som neppe kan overvurderes. Tænk om de eldre ogsaa ville komme til baadhuset, hvor det vilde være sundt for dem selv, og hvor de vilde blive modtaget med begeistret hyldest av de yngre roere; de vilde staa der som de samlende iblandt de unge; de skulde føle sig lykkelige ved at give vendskab og styrke, og de unge skal give dem tak igjen, humør og glade, friske dage[1].â€
Dagens entusiastiske formann kan konstatere at roere i alle aldre kommer, de ror, og nyter â€glade, friske dageâ€. En junior anno 2007 skriver ogsÃ¥ avslutningsvis: â€Takk til alle dere pÃ¥ klubben som gjør det mulig for meg og mine venner Ã¥ drive pÃ¥ med det vi liker aller best.†Og vi juniorforeldre – vi takker, vi ogsÃ¥! For tid, ressurser, omsorg, læring og oppdragelse som gis vÃ¥re hÃ¥pefulle. Eller for Ã¥ si det med Ã¥rberetningen for 1907: â€Man viftede, raabte hurra og kastede et regn av roserâ€.