Tilbakeblikk å varme seg på! Nito!

Tilbakeblikk å varme seg på! Nito!

Klubbens årbøker rommer både historie og mye stemning, så nå når nettene blir lange og kulda setter inn kan vi jo finne frem noen igjen! Her er årets portrett fra 2009:

Vår Nito – Very Important Person

Av de mange viktige ting som skjedde i 2009, kan klubben også notere seg en 30-års dag. Et slikt jubileum er kanskje ikke av de viktigste, ville noen mene, men vi snakker altså om Nitos 30-års dag. Og Nito er helt av veldig mange gode grunner en av NSRs VIP’er i særklasse, og vi nevner i fleng:

For oss mødre er han den kjekke unge mannen som Tar Vare på våre Barn, inspirerer dem og tar dem med på skitrening, for ambisiøse juniorer er han Den som Greide det, for Steve Redgrave, Matthew Pinsent, Tim Foster og Ed Cracknell er han Den som Nesten Tok Oss, for klubben er han mannen som Stiller Opp i styrer, utvalg og på dugnader, for årbok, nettsider og for klubbens sosiale liv – og sikkert er Nito mye mer for veldig mange andre også, både i og utenfor landets grenser. På vår arena er han unik, og et naturlig valg for fiksering i evigheten – mao møte med Årbokas utsendte.

Nito (Nils Torolf Herstad Simonsen) tok en gang i 1991 41-bussen fra Trettebakken på Røa til CC Vest og stirret beundrende på en utstilt singlesculler, og fikk nappe litt på en romaskin. Det var rekrutteringsdrive fra en roklubb på Bygdøy, som ble et vannskille for klubb og gutt: Etter dette ble roing en stadig viktigere idrett, selv om både korps, ski, skøyter og fotball også ble dyrket (Nito er bl.a. kretsmester i orientering). Aktiviteten i klubben var på denne tiden litt for nedadgående, men den norske fireren i OL i Atlanta i 1996 med tre NSR-roere (Halvor Lande, Morten Bergesen, Odd Even Busnes) viste at det var mulig å lykkes, og det var en enorm inspirasjon for unge roere. Nito reiste til Berkeley, USA, tok ungdomsskole og videregående der, og deretter college, tilrettelagt for kombinasjon av studier og idrett. Nito stroket varsityåtteren til Berkeley, som moste all motstand. To ganger deltakelse i junior-VM, og 10 år etter 12-åringen Nito klappet en singlesculler på Lilleaker, ble han U23-verdensmester i båtklassen. Mest på trass. Roforbundet fant ham ikke god nok for deltakelse i mesterskapet. Det var selvsagt et høydepunkt, men det har vært mange andre flotte øyeblikk. OL i Sydney i firer, finaleplass i Olympisk dobbel i Athen, verdensrekord på 100 000 m (!) på romaskin, utallige NM og mange andre mesterskap. Særlig minneverdig er World Cup i Lucerne i 1999, hvor den norske fireren, stroket av Nito, nesten slo den britiske legendebåten med Redgrave, Pinsent, Cracnell og Coode – etter først å ha halt i land en heatseier med tiden 5.46.12 – verdens raskeste tid (som fortsatt er World Cup rekord). Tim Foster beskriver i sin bok ”Four Men i Boat” at dette var et skrekkens øyeblikk, en uventet trussel fra et ”slithery Norwegian crew”, som hadde tilbrakt store deler av tiden sin på ski, og ikke på vann eller romaskin. Rett før mål ledet den norske båten, men den engelske snek seg først over mållinjen. Foster beskriver hvordan publikum ga det norske laget, som kom fra intet, ”a standing ovation” for innsatsen. Det smakte nesten som seier for de norske ”skiløperne”, og gjorde at Steve Redgrave året etter beskrev det norske laget i Sydney som en av de viktigste konkurrentene om gullet.

Roing er en liten sport, og hvor utstyret må sies å være lite hendig. Norsk klima ikke egnet for bading året rundt, bølger og brått over alt. En sport for de få og muligens sære, og hvor private sponsorer (les: foreldre) er nødvendige i en fattig idrett, men en sport hvor Norge har høstet flere medaljer i mer enn nesten noen annen sommeridrett, også i OL-sammenheng. Nito peker på at det er en ærlig sport – roere og en båt. Det er krefter og teknikk som avgjør, ikke smøring, gule kort og ymse tekniske regler. Hva er egentlig suksesskriteriene for å nå helt til topps resultatmessig, lurer Årboka på. Nito mener at NSR-stilen – som også er fremherskende i USA – er viktig: Fokus på det viktige, og ikke på det uviktige. Og det viktige er ifølge vår mest meritterte roer: Å dra veldig hardt, og ikke være opptatt av de andre, den perfekte skværingen eller om båten er polert godt nok osv. Andre suksesskriterier for å bli en god roer er å trives i miljøet, og trene litt hver dag. Og de tingene man gjør hver dag, må man gjøre litt bedre hver gang. Det er gode roere i Norge, og Nito mener det skyldes god arbeidsmoral, og nærheten til en rostjerne –– det har alltid vært minst en i nærheten til alle unge roere i Norge. Og han er trygg på at selv om elitenivået har vært litt smalt noen år, vil nye krefter komme til, som det alltid har gjort.

Søker man etter Nito, får man nærmere 2000 treff i Google. Og antakelig like mange treff i en eller annen klubbsammenheng. Nito kan traktere sviveler og pølsegryter, og stiller opp i veldig mange sammenhenger, også i de mer ”kjedelige”, men krevende og viktige vervene – styre og routvalg. Han er en av de ikke altfor mange i det alderssegmentet som stiller opp – på den annen side kan det hevdes at hans innsats er jevngodt med opptil flere 30+ roere. Nito selv mener at det er naturlig å gi noe tilbake – klubben har støttet ham enormt, særlig i siste del av idrettskarrieren. Dessuten er roing noe som ligger Nitos hjerte svært nær, og han synes det er både viktig og flott at andre også får de mulighetene som han fikk. Årene er dessuten ikke lagt vekk, og lysten til å ro blir ikke mindre, selv om det mest aktive konkurranselivet er over. Hva er det mest verdifulle roingen har bidratt med, lurer Årbokas utsendte på. Nito peker på venner, som nesten alle er fra romiljø, og i inn- og utland. Han peker også på at den fysiske formen man kommer i som roer er helt spesiell. En godt trent roer kan hevde seg i de aller fleste utholdenhetsidretter.

Vi har tittet bakover på en unik idrettskarriere – hva ligger foran oss da, under Årbokas utsendte. Nito peker på at roing som sport og NSR som klubb må evne å fornye seg. Det blir spennende å se hvor klubben er om 20 år. Nito mener dog uansett at han om 20 år vil stå ved Årungen og applaudere NSRs 25. strake NM-gull.

Det er langt mellom Nitoene, kombinasjonen av sosialt vesen, ekstremt god idrettsutøver, og vilje til å gi tilbake til klubben i form av veldig mange timers innsats, er det ikke så ofte man kommer over. Han er rett og slett unik. Årbok og klubb reiser seg i nok en ”standing ovation” for en enestående innsats for klubben, sporten og fedrelandet…

Runa Bunæs

ps – bildet viser Nito i en oppdatert utgave, idet han sammen med sine gode hjelpere åpner klubbens nye treningsrom. En fantastisk innsats der også!

 

Skriv en kommentar