Åtter Grand Prix

3 lag, et rom, en helt vanlig tirsdag, Ragnarokk kom bankende på døren.

De var djerve, de åtte som satte ut, på en distanse lengre enn langt.

Liten frykt, og et gram av naivitet, må det ha vært for at de åtte skulle få det bangt.

Med ro i blikket, og rytmisk takt, med runde avslutninger og harde spark, ble meter for meter, tilbakelagt.

10 HARDE ropte noen, og ti harde ble tatt, for klubb, lag og ære, ingen forakt.

Dorsi, major og quads ville ikke mer.

det var da det gjaldt som mest, og ro sÅ hardt,

at svetten sto og meterne forsvant.

helt til der var ingen meter igjen.

Musikken stilnet, og ble byttet ut med en taktfast rytme av to dusin andpustne menn

og når lyset ble slukket,

alt der var igjen

var smil,

på liten, og på stor.