Kommer jeg noen gang til å klare og sitte igjen?
På lørdag drar det en gjeng juniorer på en laang sykkeltur, vil vi klare det?
Jeg skriver dette dagen før sykkelturen vår lørdag 22.10.11. Turen går slik Oslo-Horten-Moss-Oslo, Jeg har hørt at det er rundt 16 mil… Min lengste distanse til nå har vært på rundt 5 mil, det er derfor jeg sitter med ganske ville sommerfugler i magen! Dette vil bli mitt lengste sykkeleventyr, og jeg har en følelse av at det kommer til å bli mitt verste, men kanskje også beste? Vi jentene prøver å utføre dette med terrengsykler, så vi har realisert at vårt mål må være Horten. Gutta derimot har skaffet seg landeveissykler alle mann, og vil nok klare hele greia. Men Sara og jeg er noe forberedt, vi har nemlig endelig kjøpt oss sykkelbukse! Det virkelige problemet er sykkelsete og orienteringen..
Om noen dager (hvis vi noen gang kommer hjem..) blir det nok en rapport om våre nedturer og oppturer, håper virkelig det blir flest av det sistnevnte!!
Ønsk oss lykke til!
Vi er Tilbake!
I går kveld kom alle syklistene slitne inn inngangsdørene sine. Guttene hadde klart hele ruten, mens jentene hadde tatt toget fra Moss etter å ha nådd Horten. Først må jeg si at det nok ikke var det verste jeg hadde opplevd, men det var vondt i store deler av kroppen for alle. Overraskende nok i hendene også!
Vi jentene startet ca 45 min før guttene, og nådde Drammen før de hentet oss inn. Det var vi egentlig ganske fornøyde med ettersom at målet var å holde dem bak oss til Sandvika! Og enda mer overraskende var at vi ikke hadde syklet noen feile veier frem til Drammen, annet en da vi holdt på å svinge inn på E6en, men det fant vi fort ut av!
Etter Drammen var vi snart på en landevei mot Horten, guttene var nok ganske langt foran oss. Vi kom etterhvert inn i Vestfold kommune, og veien forstatte og fortsatte rett frem med tusen brune åkre på hver side.
Da vi hadde syklet i et par mil til kom vi til havet, endelig noe annet! VI begynte å kjenne litt stivhet i rygg, nakke, bein osv. Men etter at vi drakk litt maxim-vann fortsatte vi og tråkke videre til Holmestrand. Holmestrand var et fint lite sted med en gate eller noe sånt, og nå var det ca 2 mil igjen til Horten! Det var på det eneste fortauet i Holmestrand Theodor Wiik falt på fikk vi høre. Da vi igjen var på en litt øde landevei rett etter Holmestrand ringte guttene fra Mosseferga. Plutselig etter den telefonen var det en mann ved siden av oss med bare gulltenner! Fortsatt har jeg ikke peiling på hvor han kom fra..
Etterhvert nådde vi Horten kommune og rullet delvis på ny asfalt inn til Horten sentrum! Det føltes som om vi syklet flere mil der før vi nådde Mosseferga, men vi klarte det! På toget hjem sov vi steinhardt, og etterhvert kom følelsene tilbake til rumpa og det verket smått i lårene
Guttene hadde allerede startet på turen hjemmover fra Moss. Med jevnlige sprinter mot hverandre kom de seg til McDonalds på Aker Brygge, før de nærmest rullet inn til stuene sine. Ettersom at Theodor allerede følte seg sterilisert i Drammen, antar jeg at de hadde/har ganske vondt også.
Dette var en spennende ekspidisjon! Kanskje blir det en tradisjon?
De som var med var forøvrig Theodor Wiik, Petter Svingen, Magnus Tønsberg, Emanuel Verde, Patrick Sture, Sara Hegge og Anna Sture.
Anna Sture – P.S. jeg sitter faktisk helt fint!