The Dark Side Of the Moon
Om du er ute etter oppmuntring eller en hyggelig artikkel for å runde av dagen og sikre gode drømmer så ta artikkelen under…
De fleste av oss har vært utslitte og lei. Om det er skole, jobb, familie eller i mitt tilfelle melkesyre. Her i England eller mer nøyaktig her på Oxford Brookes er roing blant det store, Brookes er en utviklings-skole/klubb for det engelske landslaget, dvs at de får penger og materiale for å sikre at Storbritannia har store sterke roere til neste OL. Dette fører da til at treningen er hard!
Det er for så vidt greit, jeg vil bli bedre i roing når hard trening fører til at jeg blir bedre så er det greit, men i dag tippet det over. Vi har alle et punkt hvor det blir for mye, det kan komme fort og det kan komme langsomt. Når det baller på seg alt for mange minuser og får få plusser. Det blir vanskeligere og vanskeligere å fortsette og gresset ser mye grønnere ut på andre siden.
På programmet stod det 18km på romaskin i 18 i takt vekter, hver tirsdag og torsdag har vi lang romaskin økt (18k i to uker til også 20k) og vekter, og hver økt noteres tiden og splitten (avg tid pr 500) blir notert oppe på tavlen, så nå ventet en time og rundt 7 minutter med moro…
Min beste tid på 18 km er 1:51:6 som jeg trodde var ok, inntil en annen baug mann som jeg vanligvis slår dro 1:51:3, det kan jeg ikke la gå. Så i dag skulle jeg gå for pers og helst prøve meg på under 1:51. Jeg gikk ut hardt og 20 min inn lå jeg og cruiset på 1:52, man skal ta en pause ved 8 km igjen, men ikke mer enn 90 sekunder. Det er det ene telyset i en forferdelig stor sort tunell, men det var over 15 minutter igjen til pausen. Tanker begynner å fly rundt i hode når du har nesten en time igjen og melkesyren allerede begynner å rive i lårene. I ny og ned kommer noen gående forbi og skaper en liten lett bris mot en svett og varm rygg, vidunderlig! Prøver å fylle hode med positive / nøytrale tanker, sitte høyt, overføre kraften fra bein til håndtak, puste riktig osv.
Luftet er for lengst blitt ukomfortabel varm og fuktig og svetten som hoper seg opp gulvet kunne nok sikret flotte gro forhold til gulerøtter og poteter.
Tallene på skjermen går alt for sakte og farten hopper så lett i gal retning. Når jeg venter ivrig på pause eller mållinjen pleier jeg å telle tak i hode med øynene lukket (18 tak = 1 min i dette tilfelle), men i dag tør jeg ikke det, lukker jeg øynene spretter nok splitten opp.
10 minutter igjen til pause og tankene på at dette kommer for det første ikke til å bli noe pers og for det andre kommer jeg fram til 18 km? De siste 7 minuttene fram til pausen tok jeg 30 sek av gangen. 3……. 2……. 1….. endelig en pause. Armene faller ned til siden og hode stuper ned mellom knærne. Nå begynner sekundene selvfølgelig å fly unna. Jeg styrter ned litt sportsdrikk og vann og rister på lårene for holde beina i gang.
5, 4, 3, 2, 1 også er vi i gang igjen, de første 10 – 15 sekundene går alltid greit, splitten kommer lett og fint ned på riktig sted, men så begynner det igjen. Ristingen var for gjeves i løpet av 1 min er syren tilbake og beina gruer seg til hvert eneste tak. Hodet detter straks over til baug side, øynene kniper delvis igjen og grimaset faller på plass.
Den evige dialogen i hode, hvor atleten oppmuntrer, ”det er ikke lenge igjen, du er over halvveis, om 5 minutter er det bare 20 minutter igjen” osv osv, også har du sofagrisen / kyllingen og per dags dato ”the smooth talker” som sier alle de riktige tingene.
Smerten blir verre og guleroten i enden av tunellen er borte for lenge siden og alt som venter på veien er det som virker som uendelige tak med smerte. Andre som startet tidligere begynner å reise seg fra romaskinene og går for å tøye og slappe av. Om jeg bare hadde startet sammen med de… Ideen om å stoppe begynner å blafre fram og tilbake foran øynene, desperat dialog prøver å holde meg på den riktige siden, men argumentene mine virker spesielt i dag, de er brukt opp på de forrige øktene.
Som Magnus Iversen og maraton løpere sier ”man må ikke begynne å tenke på det, starter man å gjøre det finner man alt for mange gode grunner til å stoppe”.
Etter noen minutter til så skrur hode seg av og uten å kjempe (mentalt) så legger jeg fra meg håndtaket og begraver hode mitt i hendene. Mens pulsen synker kjenner jeg sitron smaken i munnen.
Henry Bilaache Webb er hovedtreneren på Brookes, han er en hard nøtt og tar ikke lett på treningsdagbøker som røper halvveis innsats. Etter noen minutter med hode i hendene så kommer han bort og med et enkel spørsmål som strør salt i såret.
”given up?”
Jeg trengte ikke å svare for han å skjønne. Han har nok perfeksjonert den setningen, med det riktige toneleiet og ansiktsuttrykket for å få den til å svi som mest. Etter å sturet i min egen melkesyre og Henrys spørsmål / anklagelse kom han bort igjen, men denne gangen for å være stønnende, han snakker om tøffe økter, lange økter og hvorfor vi gjør det og at en gang i blant så blir det for mye. Han runder av med gå hjem og kom tilbake på neste trening klar for å prestere.
Den korte gåturen fra Sport Center til Clive Booth S8A er lang og i dag lite koselig. Henry sine ord hadde fungert ytterst bra, nå hater jeg meg selv for å ha gitt opp. Alt jeg har lyst til er å gå tilbake og gjennomføre økten. Jeg har ikke lyst på fri i morgen, jeg vil ha romaskin, melkesyre og konkurranse. Slike aggressive tanker kommer til å fly rundt i hode på meg de neste dagene. Neste mulighet er mandag hvor vi alltid har en test, enten 2*20 min (første 20 min er maks og blir notert som den som ”teller”) eller 30 min i 20 i takt. Da skal det brake løs!
Så mørke, sure, bitre, søvnstjelende dager kommer heldigvis ikke ofte, det er lenge siden jeg avbrøt en økt sist på grunn av motivasjons trøbbel. Kan faktisk ikke huske sist motivasjonen ikke strakk til. Det er jo bra og som Steve Redgrave sier ”if you dont enjoy yourself for more then 50% of the time, then find something else to do”.
Jeg kan trygt si at jeg er langt over 50% og at neste gang skal maskinen spurtes i stykker!