Veien til Birkebeinerennet 2012  – for senior og juniorer

Birkebeinerrennet 2012

Sven Ole M Nicolaysen sin skildring av Birkebeineren 2012

Fire studenter fra NTNUI kjørte sammen ned fra Trondheim med Birken som mål. Helgen før ble tilbrakt på Sjusjøen, hvor traseet ble testet grundig. En av gutta kommer fra Hamar, og han m. familie stod for oppvartning av ypperste kvalitet, med alt en måtte ønske av luksusmat, drikke, transport samt gode sove/hvile fasiliteter. Dette gjorde at guttene hadde et godt utgangspunkt før start.

Gode ski var i hovedfokus, og tyngden på sekken kom dermed litt i bakkant. Det var ikke før et par minutter før start at Sven Ole sjekket om den faktisk var tung nok, det var den ikke. Den ble fylt opp med viskelær, linjal, hengelås, deodorant – men det var tilslutt grus, gjørme & stein som fikk vekten til å bikke. Dog tok det så lang tid at en viss person kom for sent til start, skiene som hadde blitt lagt ut først i puljen ble forbigått av alle, mens Sven Ole ikke var at skimte! Flaut!

Det hele ble kompensert for i et vilt tempo ut fra start, som raskt gav blodsmak i kjeften. Klær ble revet av og kastet, jakken åpnet, og tempoet ble holdt oppe. Første drikkestasjon gav nye krefter, og snart var hele puljen tatt igjen, og forsert. Pulje fire ble så staket inn en for en, og med hjelp av energy gel, sportsdrikk, kaffe, spikerfeste og cerapulverglid, rotet Sven Ole seg inn i pulje tre. Det ble merke, premie, og syre. Etter målpassering ble det inntatt en god middag i Lillehammer, hvor Martin ”sirkel-mannen” Fleicher ble observert farlig nærme jente-bordene.

Annna, Patrick & Sara

Etter å ha pakket sekker og gjort oss ganske klare fikk vi endelig lagt oss, velvitende at vi skulle stå opp igjen om 4 timer.. Ringeklokken ringte kl 3.30. Vi falt ut av sengene og gikk rett bort til skålen med havregrøt som moren til Anna og Patrick, Christin Sture og moren til Sara, Line Jacobsen, hadde pyntet med ferske bær og sirup. Vi tok buss fra Øyer til Rena, og fikk derfor et par timer søvn før alt startet. Birkebeinerarrangementet kan virkelig sine saker, da alt gikk på skinner hele veien!

Jeg var den første ut av de unge birkebeinerne fra NSR. Starten gikk kl 08.30, og jeg befant meg midt i pulje 6. Det kriblet  godt i magen på startstreken, både på grunn av bekymringer for den lange turen over fjellet og for prestasjonsforventninger. Diagonalgangen satt godt oppover bakkene og formen føltes god. Ettersom kilometerne ble fortært strakk feltet seg ut, og man måtte begynne å tenke på å finne grupper en kunne henge seg på.

Med godt over en mil gjort unna hadde jeg kommet meg opp på det høyeste punktet i  løypa og  nå var det bare å kjøre på. Da nedoverbakkene kom merket jeg at jeg ikke hadde vært like vellykket med gliden på skiene som med festet. Titals av de jeg hadde passert i oppoverbakkene kom susene forbi i nedoverbakkene. Det hjelper derimot ikke å sutre for dårlig glid, jeg bestemte meg for da å utnytte den (unge) formen jeg har til å peise opp bakkene.

Da de siste lange bratte oppoverbakkene kom og jeg så at det ikke var mange milene igjen bestemte jeg meg for å kjøre alt på bena. Jeg sparket godt fra og fikk til en høy frekvens. Bakkene sammen med mange av de som hadde glid forbi meg var forsert og nå var det nesten kun staking inn til mål.

Mål nærmet seg og det sved i armene og bena. Flere tusen kalorier var forbrent og energi var noe det manglet av. Målstreken ble derimot passert og et fornøyd smil bredde seg over munnen. Nå er dette også gjort.

Patrick

 Jeg startet kl. 0925, Patrick var allerede på god vei med et forsprang på ca 1 time, og Sara skulle starte om 10min. Vi hadde smurt med klister og det var et bra valg! Ingen av oss smurte om igjen løpet av alle de 54km. Derimot var det en mann som allerede hadde smurt om mellom der man stod da startskuddet gikk og der man krysset startlinjen, som var ca 100m.

Det er først når man faktisk går Birken at man skjønner hvor mange mennesker som er med. Jeg gikk i kø i nærmest en mil, men det var helt greit så lenge jeg kom i sporet med en jeg kunne henge meg på. Regel nr 1 under Birkenrennet er å ta det rolig den første milen, fordi vi skal over et fjell. Men det gikk fint, jeg følte meg bra i forhold til at jeg gikk opp et helt fjell, selv om kilometerne gikk litt sakte.

På siden av løypene videre var det alltid glade tilskuere; et herrekor, brisne menn, barn som bare venter på å gjøre det samme en gang i fremtiden, mødre og koner, skiklubber og en stoor reklamekampanje for volkswagen. På noen av drikkstasjonene var det også danseband.

I hodet regnet og regnet jeg når jeg var halvveis, hvor lenge det var til Sjusjøen, der nedoverbakkene starter, og jeg endte med at forbi 3 mil kunne jeg være fornøyd med meg selv, for da var jeg endelig forbi halvveis. Derfra var det 5km intervaller jeg talte, og herifra var jeg også nesten død. Etter noen drikkestasjoner til ble jeg møkk lei lefser, energidrikken og energibarer, alt sukkeret gjorde at man fikk mageknip og generelt var jeg lei av smaken. Det som reddet meg var colaen jeg fikk av en gutt på sidelinjen og en liten appelsinbåt fra en mor, også på siden av løypa.  På de lange halvveis flate viddene måtte man bare finne en grei rytme med blanding av staking og diagonalgang. Det var 16km igjen til mål og de få km til Sjusjøen gikk altfor sakte…

Men da jeg endelig kom dit! Der var det masse folk, plakater, høytalere, heiarop og sol. Nedoverbakkene startet, og det var herlig. Dessverre gled alle mennene jeg tidligere hadde gått fra forbi meg i hockeystilling. Den våte snøen sugde tak i skiene mine i bakkene, men selv om det gikk litt sakte var nedoverbakke bedre enn alt annet! Endelig kom stadion og ENDELIG krysset jeg målstreken. Akkurat da hadde jeg absolutt ingen mersmak, hele kroppen, tær og hender verket. Heldigvis verket ikke hodet, det bare dunket hardt.. Etter et døgn har jeg kommet til å tenke at jeg kanskje er å bli sett over fjellet neste år også, kanskje.

Anna

I bunn grunn var ikke birken noe jeg hadde spesielt lyst til å gå, men da Anna hadde meldt at hun ville melde seg på kunne ikke jeg være noe dårligere og dermed var det gjort. Starten min gikk 09.35 det var først da jeg stod på startstreken da det virkelig gikk innover hva jeg hadde begitt meg ut på. For aldri før hadde jeg gått så langt som 54 kilometer og dette var ikke en rolig tur, dette var birken.  Ukene før hadde jeg satt meg et mål om å gå under fem timer, men der og da var målet mitt kun å gjennomføre.

Starten gikk og folkemassen begynte å bevege seg sakte men sikkert fremover og det var i gang. Planen var å ta det rolig i starten for jeg hadde hørt fra mange erfarne birkebeinere at hva du enn gjør ikke gå ut for hardt. Det var også dette jeg gjorde og den første mila var den mentale syken på topp, stemningen over fjell utrolig og jeg ble stadig overrasket over hvor mange som hadde stilt opp for å støtte de mange skiløperne.  Den første stigningen gikk relativt greit selv om jeg tidlig begynte å kjenne det i bena, men kilometerne til mål ble heldigvis mindre. Uten noen anelse om hva tiden var, var jeg endelig halvveis og så en stor klokke foran meg og da så jeg at jeg lå ann til å klare målet mitt på under fem timer. Da var det bare å hive inn på med mer energi drikk og gasse på de siste 2,5 milene til mål.

Tungt ble det i slutten, men ved hjelp av støtte fra folkene langs løypa og et par glass cola kom jeg endelig i mål på tiden 4.51 helt utmattet kunne jeg endelig puste lettet ut. Litt bittert var det at jeg var 4 min unna merket, men fornøyd med at jeg hadde klart målet mitt. Der og da orket jeg ikke tanken på turen en gang til, men kjenner jeg meg selv rett var nok ikke dette siste gangen jeg tok turen over fjellet. 

Sara

Litt mindre enn et døgn igjen..

Vi pakker, glider, smører og spiser som gale…

oppskrift på hjemmelagede energibarer!  http://www.dn.no/dnaktiv/post2351558.ece

To dager igjen

Da er det bare to dager igjen til det hele starter. Dette er kanskje den beste perioden, fordi vi trener lite og spiser MASSE! Startnummerne våre er: 4724 Patrick Sture, 11493 Anna Sture, 11869 Sara Hegge og 4082 Sven Ole Nicolaysen.

Siste nytt fra vår skimedarbeider i barteland

I helgen fullførte de mest skiglade roerene i Trondheim generalprøven til Birken. Den 42 km lange Oppdalsenern viste seg å være god trening for roere som vanligvis nøyer seg med kun seks minutter med melkesyre.