the Henley Women’s Regatta
Hvem skulle tro at det fantes så mange dameroere? For første gang har jeg sett et rikt antall dameåttere, og ikke minst er det første gang jeg har sett et liveband spille langs banen, alle dagene fullt ut. Jeg er heller ikke så vandt til at følgebåten er en ti meter lang elegant trebåt, men slik er det på Henley Women’s Regatta. Les mer her!
Etter en halvdårlig sesong i fjor, hvor vi mislyktes totalt i å kvalifisere oss til noe som helst og turen vår til Henley Women’s Regatta ikke ble noe av, mens guttene tok turen til både England og Litauen i Baltic Cup, hvor de også fikk representere Norge… Hadde vi etter hvert veldig lyst på å ro noe annet enn Kjørbosprinten vi også. Roger motiverte oss med at kanskje vi til neste år kunne dra til Henley Womens Regatta, men av erfaring turte vi ikke helt å glede oss før, en måned siden da vi bestilte flybillettene. Nå skjedde det faktisk noe!
Vi kjørte av gårde torsdag ettermiddag og vi hadde beregnet massevis av tid til tax free, der hadde vi planlagt å kjøpe masse fine greier. Som vi gledet oss! Da vi passerte IKEA spurte Sara i baksetet om sjåføren visste at vi skulle til Rygge flyplass (IKKE Gardermoen) – Oh shit. Vi bråsnudde og kjørte mot Ryen og Årungen. Det var 2 1/2 time til flyet gikk, og bagasjen måtte sjekkes inn 40min før… I løpet av neste time flyttet vi oss ca to hundre meter nærmere Ryen og alle tre begynte å småsvette litt. Da vi kom til Årungen var det litt mindre enn en time igjen til avgang, og vi fikk telefon fra Roger og Kristin. Nå var det ikke bare vi i bilen som ble litt varme i trøya.. Da det var 30 min igjen var beskjeden fra Roger klar – bring only the essentials! Derfor stappet vi en treningstrøye, rodrakt og tannbørste ned i veskene våre og byttet ut skinnjakken med regnjakken. Hunterstøvlene hadde vi allerede på, og det var de i nesten fem dager i strekk. 20min før avgang løp vi inn på Rygge flyhavn der snille security-menn ventet med boardingpass og viste oss veien til flyet. Neglelakken og parfymene fra tax freen hadde vi ikke og heller ikke bagasje. Men vi hadde kommet oss på flyet, og eventyret var i gang.
Første natt i Henley-on-Thames var vi så heldige å få overnatte i leiligheten til Roger og Kristin. Roger (som hadde bursdag den dagen) fortalte litt om alle roerne/lagene vi så bilde av rundt på veggene og Kristin vartet opp med kveldskos.
Fredag gikk med til rigging og justering av båt vi leide av Mortlake A & A, hvor vi fikk god hjelp av klubbens trener. Tiden ble også brukt på Primark – vi måtte jo ha noen klær, og i vår nye kåk med tusenvis av TV-kanaler og myke madrasser (og faktisk to jukeboxes).
Lørdag kl 1430 var vårt første race. Elven var nesten på sitt høyeste og det blåste på det meste 10 m/s motvind. I tillegg ror man mot strømmen i Henley, men heldigvis var distansen ”bare” 1500m. Da vi stod fredelig og uskydige ved båten vår så vi en jente som må ha vært minst 1,85m høy og en annen på rundt 1,70m gå mot en dobbel. Det var ikke til å unngå; de hadde drakten og nummerskiltet til konkurrentene våre, altså var det dem vi skulle konkurrere om semifinaleplass med. Dette var Reading RC. For å prøve å gi dere et innblikk på hvor høy hun var kan jeg si at det å snike seg opp ved siden av henne for å måle gjorde at jeg (Anna 1,73m) for første gang har følt meg ordentlig liten. Hva er det vi har gjort som er så inderlig galt, karma?! Roger gjentok det han en gang sa til Oslo Kraftsenter åtteren (som skal til Nordisk), enten så dropper dere å gå ut eller så legger dere båten på vannet og ror det dere er gode for. Ettersom at vi er roere valgte vi selvfølgelig sistnevnte.
Det var nokså vanskelig å legge seg rett i starten med storm i motvind og masse strøm, men psyken vår ble ikke noen mindre selv om vi på ett stadium var helt tvers i banen mens tusen engelskmenn i blazer prøvde å hjelpe oss. Starten gikk og britene stakk ikke overraskende fort av gårde. Årene var like tunge å dytte frem til catch som å dra gjennom vannet, og på ett punkt stod vi faktisk helt stille. Jeg styrte desperat unna tømmerstokken de bruker som bøyestrekk og Sara holdt en jevn takt. Alle langs elven heiet selvfølgelig på Reading, utenom ett enslig norway-heiarop fra Roger. Vi passet på våre egne saker og plutselig var vi forbi kjempebriten og partneren! What? Vi hadde kommet oss til semifinalen med en høydeforskjell mellom strokene på over 20cm. Folk langs elven vi ikke ante hvem var gratulerte og applauderte da vi rodde forbi: Well done, Norske! Treneren for Reading var passe fornøyd ” you are vikings, if it was sun and flat water we would have won”.
På søndag møtte vi Walton. Det var fin størrelse på de også, men som vi hadde lært fra dagen før: alt kan skje. Forholdene var mye bedre med bare litt motvind og sol. Britene stakk fort fra oss igjen, men heldigvis hadde de litt problemer med styringen. I midten av racet lukket vi luken de hadde på oss, men vi kom aldri helt forbi. De kom i mår 1/3 båtlengde eller 1 sekund foran oss. Ganske irriterende egentlig, men de hadde tydeligvis jobbet hardt, fordi stroken begynte å spy med en gang etter mållinjen. Til sammen kom Walton på andreplass bak Norwich.
Resten av dagen spiste vi is og hilste på venner av Roger, noen hadde til og med Sir i tittelen. Vi gikk også tilfeldigvis forbi Steve Redgrave, som vi måtte ta bilde med. Dette skal selvfølgelig opp ved siden av bildet med Matthew Pinsent.
Dette var en helt fantastisk helg, selv om vi ikke hadde klær, at vi måtte ro mot en kjempe i masse motvind og at leggene er veldig støle av å gå en 20min lang oppoverbakke til huset vårt i gummistøvler ved siden av en vei der de kjører i 100km/t selv om det står slow overalt. Jeg tror nesten vi MÅ tilbake til neste år.