Dramatikk på FISA-tur i Irland
Og mye annet attåt! Les Mariannes spennende beretning her!
Årets FISA langtur var på elven Shannon i Irland 15. – 22.juni. Det var så mange påmeldte til turen at selv om arrangøren St. Michaels Rowing Club i Limerick skaffet båtplass til 90 roere, så var det 12 som syklet parallelt. Det ga anledning til å bytte litt på, så egentlig var det en veldig grei ordning.
Fra NSR deltok som roere: Brita Børve, Bjørn Saga, FISA generalen Jens Kolberg, og som syklister Jan Blom og Marianne Lundh. Totalt hadde Norge 13 deltakere.
Det var lagt opp til 210km roing og 272km sykling. For en som meg som vanligvis ikke sykler lengre enn 10km dagen så det ut til å bli noen lange økter – men med en nyinnkjøpt gele-sete og en tanke i bakhodet om at det fantes buss og taximuligheter, så gledet jeg meg!
Irland er et nydelig land, veldig grønt (pga regnet!!!) og med masse av gammel kultur som vi fikk sett en god del av. Irerne er utrolig positive og stolte over deres viking-fortid; ingen vikinger, kanskje ingen irer?
Starten var fra Carrick on Shannon. Med 18 båter som skal på vannet, helst samtidig, så ser det til tider kaotisk ut, men alt gik greit alle dager, alle hjelper, syklistene var der i tillegg og kunne hjelpe til.
Jeg var så heldig å få lov til å ro for Jens på de to lengste strekk over sjøene, så jeg fikk sett Shannon både fra land og vann. Været var bra, og det var ikke særlig mye båttrafikk, de båtene vi møtte tok hensyn til oss.
Onsdag var kulturell dag med besøk i Dublin, hvor vi bla fikk sett ikonet Book of Kells. Samtidig byttet vi base fra Athlone til Limerick.
Formannen i St. Michaels Rowing Club hadde bedt organisasjonskomiteen om at turen ville gi overskrifter i avisene. Det fikk vi dessverre også : fredag skulle vi ro på Lough Derg,en lang, smal sjø 43km fra nord til syd. Det blåste frisk vind, men ikke mer enn 3/4 firerne ville tåle med tape på riggere og overdekking med søppelsekker i de båter som ikke hadde dekk. Under lunch-stoppet ble det forespurt om alle ville ro videre, ikke alle er jo vant med å ro i bølger. Fire båter trakk seg og enkelte roere byttet så lag.
Der var 14 båter som rodde ut. Da vi hadde rodd omkring en time i relativt greit vær, dro vinden seg opp og endret retning. Dette ble verre enn Lysaker’n! Resultatet ble at seks båter kom seg til frem destinasjonen, seks båter søkte nødhavn rundt omkring, og to sank. Et par norske måtte ut og svømme før de ble tatt opp av kystvakten. Bjørn og Brita var i båt med Alf Martin Sandberg fra Arendal – deres båt kom først frem til destinasjonen etter å ha gått tvers over sjøen i følge med en båt.Jeg coxet båten som kom inn nr tre,(med spanske Jesus som kaptain følte jeg meg ganske trygg!), vi fulgte kysten på øst-siden sammen med tre andre båter.
Alle var meget våte og kalde – det verste var imidlertid å sitte i en varm buss og vente og ikke vite hva som hadde hendt de andre båtene. Det kom redningsbåter, ambulanser, brannvesen og dykkere i hopetall, så det var mye nervøsitet ute å gå, inntil vi fikk vite at alle hadde blitt hentet rundt omkring. Stor jubel i bussen ettervert som de dukket opp. Ingen fikk panikk, alle tok vare på hinanden. Det var helt fantastisk flott. Men en redningsaksjon av denne størrelse resulterte naturligvis i forsider i to aviser, med en mengde overdrivelser og feil, Dagbladet og VG ville ha elsket det! En del av feilene ble det rettet opp på dagen etter med enda en forside-historie.
Lørdag var vi så 18 – 20 frivillige som dro ut til forskjellige steder for å hente båter, rigge ned og legge på henger, resten av gruppen tok på sightseeing! Vi hadde mistet et par årer, og en båt fikk en liten skade, så alt i alt gikk det bra!
Veldig synd at en ellers fantastisk flott og vel-organisert tur skulle ende så dramatisk. Samtidig er det naturligvis muligheter for å lære av tildragelsen. Som Jens sier: å sette seg i en liten båt på et stort vann, det er risikabelt i utgangspunkt. Så risiko-analyser blir et fast punkt på turene fremover.
Marianne