Reisebrev fra toeren – Seier i Womens Henley!

Toeren som består av Hanna Inntjore fra Kristiansand og Anna Sture fra NSR har nå reist sammen i snart en måned.

Først: Hanna og jeg vil takke for alle hyggelige gratulasjoner etter seieren i Henley Womens Regatta!

Lite med tid og nett gjør at dette kommer litt sent, men her er altså et oppdatert reisebrev fra toeren:

På lørdag møtte vi nye konkurrenter; denne gangen var det irene fra Cork. Vi var plassert nærmest Temple Island, vår favorittside etter denne starten. Alt gikk som smurt, beste av alt var Hannas perfekte styring. Dette gjorde at vi tok ledelsen fra starten av og distansen mellom oss økte hele veien. Vi var videre til siste dag og semifinale!

Første løp søndag var mot Molesely RC. Disse jentene var lange og slanke, de minnet meg litt om Hanna egentlig. Jeg ønsket at de ikke var like gode. Starten gikk og det var jevnt mellom båtene. Molesely var ikke som de andre lagene, det tok lenger tid å riste dem av. Men vi tok etter hvert ledelsen og ved 750m var det hvertfall en lengde mellom oss. Vi turte allikevel ikke slippe oss ned og fortsatte helt til mål i takt 36. Det er vanskelig å tenke rasjonelt i den situasjonen; vi trodde de lett kunne ta igjen de to lengdene vi hadde på dem i mål. Senere på land skjønte vi at det hadde krevd veldig mye, og at vi kanskje hadde lagt igjen litt mye. Til nå var altså jentene fra Molesely de hardeste konkurrentene. Musklene våre var trøtte og lungene såre, men vi fortalte det ikke til hverandre, da et løp gjenstod; finalen!

Ryktene om det andre laget i finalen fløy rundt oss i mellomtiden. Vi skulle møte jenter med flere sølv fra u23VM i åtter og noen mente de allerede var kvalifisert til årets u23 VM også. Dette var en kombinasjonsbåt av Tees og Newcastle University. På ”Fatscullers rowing blog” var de ranket høyest i feltet av alle de meritterte båtene.

Før start var vi virkelig klare for å ha et tøft løp. Planen vår var allikevel å gjøre akkurat det samme som i de tidligere løpene. Banen på 1500m er ganske forskjellig fra 2000m – og vi fant vår måte å gjennomføre den på.

Da starten omsider gikk fikk britene et lite forsprang på oss. Snart var stroken forbi meg på baug, og etter hvert litt til! Hannas trener fra Durham, Cam Kennedy løp med oss til 750m og det siste han så var oss som tapende båt. Herifra startet ting heldigvis å skje. Vi holdt samme marsjfart som vanlig, mens britene sakte men sikkert slakket av. Vi spiste opp ledelsen tak for tak. Da vi lå ved siden av dem hørte man skriking fra begge seter; endelig falt de fra hverandre! Vi fortsatte videre med lette catcher og lange heng, bedre har det aldri vært! Denne massive forbedringen var perfekt timet. Hannas Durhamjenter var spredd på siden av banen fra start til mål og de heiet oss frem. Helt fantastisk! Vi slo GB-båten (i GB) med 3 lengder og Hanna vant omsider over sin erkefiende fra Newcastle.De britiske jentene har nå seat racing og det blir spennende å se hvilke kombinasjoner de ender i. Det ryktes at de ikke lenger er så interessert i å sende en toer…

 Vi fikk holdt i den helt nye elite toer-pokalen og med hjem fikk vi to miniatyrutgaver. Og ja, selvfølgelig hadde jeg prioritert blazeren på europaturneen vår!

Turen vår er enda ikke over. Nå trener vi i en Durham åtter, der målet er å kvalifisere oss til Henley Royal Regatta. Kvalifiseringen skjer gjennom time trial på førstkommende fredag. Vi møter mange sterke lag eks. Cambridge, Brown og Stanford, som alle konkurrerer om fire plasser. Vi har hatt fjerde og siste økt sammen. Siste startøvelse gikk veldig bra, så får vi ta med oss den på fredag. Hanna og jeg er strokepar. Det er mye ansvar for en fersk enåret-roer.

Vi har igjen byttet hjem. Denne gangen til en av  lettvekterne på Durham uni. Katy var ironisk nok i dobbelen som slo ut Sara Hegge og jeg i semifinalen i Womens Henley 2013. Men vi kommer overens allikevel.

—

Vi ankom England for noen dager siden. Vi bor hos coxen til Hannas universitetslag Durham. Her bli vi foret til randen av deilige middager og desserter. Vi og deler av Durham deltar på Henley Womens Regatta. I år er det faktisk rekordmange deltakere. Durham har to åttere og en dobbeltfirer, mens vi stiller i toer. Vi låner en win tech av ypperste kvalitet og flyten har aldri vært bedre. (Som jeg husker hvertfall).

I dag, fredag rodde vi mot Mossbourne i vårt første race. Det var en kaotisk start, og i et lite øyeblikk var jeg nær strokens åreblad med mitt! Etter en stund fant begge båtene sin plass. Endelig fant vi flyten og kunne gli ifra. Da vi nådde 750m hadde vi tatt flere båtlengder og vi kunne senke farten. Da oppdaget vi at takten i marsjfart har økt med flere slag siden forrige regatta. Vi kom i mål med ”comfortable” lengde. Deilig!

I morgen møter vi en sterk toer til start, men vi er fast bestemt på å legge igjen alt vi kan for å nå neste nivå.

—

I løpet av ukene har vi bodd på flere forskjellige hyggelige steder og jobbet oss igjennom mange forandringer i båten. Janis Gailis er med på turen som trener og organisator, egentlig gjør han mesteparten for oss, med unntak av roingen.

Første uke var vi i Kristiansand og trente på Kristiansand Roklubb. Der ror man på Otra og selv i 12 m/s er det nesten ikke tegn til bølger. Men når det er sagt, er det derimot ganske mye strøm. Så ja, blandete følelser for en fra Årungen. Kost og losji var fantastisk hjemme hos Hanna sin mor og to søstre.

Så ble nesen vendt mot Ratzeburg Regatta i Tyskland med mange av Norges u23ere. Her ble vi en uke ekstra. Ratzeburg viste seg fra sitt beste med varmegrader opp til 25 og rimelige roforhold. Vi fikk jobbe med rytme og catch blant de tyske landslagsbåtene. Vi bodde i en leilighet i Ratzeburgs Seilskole, ca fem meter fra vannet. På terrassen kunne si speide titalls seil i horisonten mens vi slukte aprikoser og nektariner. Janis og Hannas kost består en stor del av frukt. Ungdomsherberget rett bortenfor ba oss på middag mesteparten av kveldene, som var deilig å få rett etter øktene.

Enåret er relativt uvant for meg, så jeg møter på nye utfordringer minst en gang per økt og det kan til tider bli veldig slitsomt mentalt. Plutselig nå og da kommer likevel Janis beskjeder ut til armer og ben, og båten flyter fint mellom takene.