Nytt fra Sam om EM og VM!

Årets U19 prosjekt

Roforbundet har i år satt i gang et nytt prosjekt på juniorsiden. Intensjonene er flere, men i hovedsak dreier det seg om å stimulere til mer lagbåtroing. Prosjektet ble vedtatt i vinter, og startet opp med en time trial på Årungen i 1x og 2- på gutte- og jentesiden i slutten av april. Et 20-talls utøvere fra hvert kjønn møtte opp, og resultatene skulle brukes til å sette sammen ‘prosjektbåter’ som kunne begynne å ro sammen tidlig på sesongen.

Min makker, Fredrik Reite (Aalesunds) som mange i NSR kjenner godt fra bl.a. påskeleiren i Italia, og jeg gjorde det bra både i 1x og 2-. Fredrik var raskest av alle i 1x, og jeg kjempet meg inn til en topp 6 plassering, selv uten mye par-åra trening bak meg. I tillegg var vi sammen den raskeste 2-, og vi fikk derfor prøve oss i en HJ4- sammen med Øystein Dingen (Bærum) og Oskar Gjerland (Ormsund). Mye kan nok sies om den båten; farten var grei, men spesielt vakkert ble det ikke rodd. Johan Flodin ga oss til og med kallenavnet ‘Kråkebåten’ på grunn av vår interessante teknikk. Kanskje var det derfor forbundstrener Krogsrud mente at potensialet var høyt, og vi fikk tillit til å fortsette utover sesongen, vel vitende om at det kunne bli gjort endringer både i mannskap og båtklasse.

Etter en grei start her hjemme med testløp og regatta fikk vi tillit til å ro i Junior-EM i franske Gravelines, nær Calais. Urutinerte og spente skulle vi få bryne oss på noen av de beste internasjonale lagene i ‘Quatre de pointe sans barreur’, eller ‘firer uten’ som vi liker å kalle det her.

Isen hadde nettopp gått her hjemme, og vi hadde ikke spesielt store resultatforventninger. Derimot ville vi lære mest mulig om slike mesterskap, og prøvde å suge inn det som var av inntrykk. Et av de største – og beste – fikk vi i oppsamlingsheatet da vi kvalifiserte oss greit til semifinalen ved å slå fire andre båter. Totalt sett var nok dette vårt beste løp i EM, selv om det fortsatt var mye å rette på. Vi hadde bl.a. en lei tendens til å ligge en lengde bak de andre etter bare få tak i starten. Vi skjønte godt at det var helt unødvendig, men fikk ikke rettet på det under mesterskapet. I semien møtte vi bl.a. Italia, som senere skulle vinne mesterskapet. De ga oss en leksjon i friske starter (1:25 etter første 500m), og av de 9 sekundene vi var bak halvveis, var 8 av dem tapt første 500. Vi endte til slutt sist i semi og som nr. 12 totalt etter to fryktelige løp på finaledagen. Vi hadde slått ut noen lag, men skjønte gjennom mesterskapet at de beste båtene var veldig gode i alle de 2000 meterne. Selv hadde vi kanskje en toppfart som var god nok til å henge med mange av de beste, men vi hadde mange forbedringsområder med hjem med i bagasjen.

Hjemme i Norge ble det flere samlinger i Ålesund og på Årungen, pluss regattaer. Vi merket at utviklingen var ganske positiv, og etter raske forhold på Østlandsregattaen oppnådde vi tider som gjorde oss aktuelle for uttak til Junior-VM, selv om NSRs senior-firere viste oss forskjell på dun og bart.

Vi dro så til Sorø, der det skulle være Nordisk Mesterskap for juniorer. Dessverre er fortsatt ikke 4- på Nordisk-programmet (hvorfor, egentlig?), så vi stilte i seniorklassen der nede og utenfor Nordisk Mesterskap. Oppkjøringen til regattaen var egentlig veldig god for vår del, og distansetreninger i forkant fortalte oss at vi hadde tatt nye steg og at vi kunne opprettholde toppfarten lenger enn før. I Sorø, derimot, ble bauen i båten (Reite) liggende pinnestiv på terapi-benken til den lokale fysioen. Lørdagen fikk vi derfor inn en reserve, men klarte ikke å bite fra oss da. Søndag var bau friskmeldt, og etter en nervøs joggetur før start gikk det opp for oss at dette kanskje var vårt siste løp sammen hvis vi ikke rodde fort nok nå. Etter å ha gitt hverandre en klem for en morsom og innholdsrik sesong satt vi oss i båten og merket fort at det var godt å ha Fredrik tilbake i båten. Vi fikk til et løp som vi syntes satt ganske bra. Vi bestemte oss for å krige så lenge vi orket mot en U23VM-klar dansk firer, og holdt følge første halvdel, men nok en gang fikk barn vike for menn. Vi liker å trykke i ‘rød sone’, men til slutt blir den svart, og når pust, visjon og hørsel forsvinner, går det ofte saktere også. Det ble 6 sek bak, men vi var svært fornøyde, og ikke minst spente for hva dette ville si for ukene fremover.

Noen dager etter Sorø kom uttaket til Junior-VM, og vi er nå midt i oppkjøring til mesterskapet, som går i august i Racice, Tsjekkia. Vi er fullt klar over at vi fortsatt ikke representerer den vakreste roinga på Årungen, men vi luker bort mer og mer gruff, og ser at det er muligheter for forbedringer i de aller fleste deler av robevegelsen. Og noe gjør vi vel rett også.