Hugo Haavind forteller om eventyret i Italia.
Etter flere uttak og et kaotisk Nordiskmesterskap var båten satt. Åtte roere og en reserve. Cox hadde vi enda ikke funnet, så den jobben ble gjort av diverse venner, roere og reserven vår. Mye leting og improviserte coxer senere fant vi derimot en som kunne trene fast og ikke minst; bli med oss til Coupe. Helene Alvheim fra Bergens flyttet i likhet med resten av roerne (ekskluderende strokepar fra NSR) inn på Årungen.
Gjennom tidkrevende langkjøringer ble vi gradvis mer og mer samkjørte og beveget oss over mot mer fart og spenning. Med alt fra trange rom til nedbæsjede brygger var det nok av grunner til å miste motivasjonen. Men treneren vår-Matti-var flink til å variere dagene, og vi løp blant annet i marka og bygget en bakerovn. Selv om arbeidet vi la ned, søvn og kosthold var høyt prioritert, la vi også noe av fokuset på å holde mentalen på gli ved å ta oss en is, ture bort fra Årungen, eller grille. Noen hardøkter og et mildt heteslag senere var vi endelig ved veis ende. Nå skulle all treningen lønne seg. TRE herlige hviledager i strekk.
Deretter dro vi til Italia og var mer enn middels klare for å få prøvd oss. Med forhåpningene høye utforsket vi anlegget, og fikk takket være Per Helge delta i A-finalen (noe som ikke var en selvfølge med tanke på at Norge var gjestenasjon). Det ble fort tydelig at om vi ville overleve løpene så gjaldt to ting: konstant hydrering og hyppig nedkjøling. Med høy luftfuktighet og temperaturer i de midtre 30-gradene var caps, solbriller og våte T-skjorter et absolutt minimum. Kunne vi ha rodd med parasoll over båten hadde vi fort valgt det. På lørdagen vasser vi rolig gjennom forsøket og retter blikket mot finalen. En matpause senere var det opp mot båtholderne på ny.
T-skjorter fløy av, drakter dros på, og flasker tømtes for vann og «diverse». En kunne kjenne spenningen på kroppen ved start. Klasking av lår fylte den ellers rolige luften. Ingen brydde seg om å se bra ut for kameraene engang. Starten går, og vi lå bedre an enn vi hadde forventet. Ikke at vi visste det der og da, ettersom alle i båten påstår å ikke ha sett seg til siden en eneste gang. Hvorvidt det faktisk stemmer er fortsatt ikke godt å si, men jeg tror oppriktig på at i hvert fall et par av oss snakker sant. Nederland -i banen til vår høyre- hadde vi i øyekroken og etter hvert en lengde bak. Etter 1500 meter med febrilsk opprettholdelse av takt bemerkes det at vi ligger side om side med Italia og Sveits. Takten settes opp, årene flyr høyt og lavt. Bein og lunger vil gi opp. Resten er litt tåkete, men vi krysser målstreken foran Nederland, Ungarn og Sveits.
Å skrike som noen idioter over en fjerdeplass virket på sin plass etter min mening. Lykkerusen la seg omsider, og omtrent alt som kunne gjøres til neste dag ble gjort. Det jogges, det spises, det soves. Søndagsforsøket går som en lek, selv om våre 30 tak i minuttet var på den høye siden i forhold til en håndfull andre båter. Kroppen føltes klar, og løpet ble relativt lite innholdsrikt. Teknikken var muligens hakket bedre enn gårsdagens, men det var ikke futt nok til å støtte den. Med en fjerdeplass og en femteplass under armen iverksatte all nedrigging, pakking, og draktbytting seg. Trøtte, slitne og minst litt fornøyde, vendte vi hjemover med et håp om at kommende kull skal få liknende internasjonale muligheter. Til slutt vil vi kjapt benytte anledningen til å takke Matti -som brukte mesteparten av sommeren sin på å trene oss- og alle andre som har hjulpet og bidratt underveis. Vi hadde ikke endt opp på samme sted uten.
