I hans første verdensmesterskap i roing tok vår egen Jonas Juel bronsjemedalje. Dette skal selvfølgelig feires og vi inviterer til feiring av endt rosesong for Jonas og samtlige roere i NSR på førstkommende onsdag 23.09 fra kl18 i festsalen. Det blir god stemning, kake og vising av løpet fra VM.
Under følger en rapport fra Jonas om sesongen og løpet:
Årets VM ble omtrent så bra som jeg kunne ha turt å drømme om på forhånd. I ukene inn mot mesterskapet ga resultatene mine på trening meg stadig styrket tro på egne ferdigheter. Pilene pekte i riktig retning, og etter en litt trøblete start på sesongen virket topp 5 i VM for første gang innen rekkevidde. Forsøksheatet og kvartfinalen i Amsterdam ga meg styrket selvtillit på at målsetningen ikke var for ambisiøs. Etter andreplass i semifinalen begynte ambisjonsnivået for alvor å flytte seg fra topp 5 til topp 3. Basert på tider og resultater i semifinalen fremsto USA som det største hinderet mellom meg selv og en potensiell pallplass.
For det utrente øyet så nok ting ekstremt lovende ut etter 500 meter av finalen. Jeg hang godt med teten som nummer tre, USA var helt sist, nesten 4 sekunder bak meg. Det bør dog nevnes at min åpning var et lite knepp for ambisiøs og at USA sin start var ukarakteristisk treg. Gjennom midtre 1000 kunne USA virkelig begynne å spille på sine styrker, samtidig som jeg måtte justere farten litt ned for å være sikker på å holde helt til mål. Forspranget mitt hadde krympet til under ett sekund med 500 meter igjen, men her følte jeg meg piggere enn vanlig, og de neste 400 metrene holdt jeg USA omtrent en halv lengde bak meg. Siste 100 metrene begynte ting virkelig å ramle sammen for meg. Beina lystret mindre og mindre, jeg flyttet mindre båt for hvert tak og takene mine ble kortere og kortere. Helt fullstendig kollaps var det likevel ikke. Da vi passerte mål følte jeg meg ganske sikker på at det hadde gått min vei, men med fotofinish lysende på storskjermen ble det noen nervepirrende sekunder. Omsider ble det annonsert. Jeg hadde sikret bronsen med et tidels sekund, og kunne slippe jubelen løs. Min første medalje i et VM i roing!
På land ventet lagkamerater, venner, familie og kjæreste. Å kunne dele et så stort øyeblikk med folk som står meg nær er noe jeg kommer til å ta med meg resten av livet. En sesong som startet litt tungt ble avsluttet med en skikkelig opptur. Om knappe to år er det OL i Los Angeles, og både treningsmotivasjonen og ambisjonsnivået er høyt når jeg etter hvert tar fatt på neste sesong, der VM i Luzern med OL-kvalifisering venter.