Vintertrening – deilig!
Alle som har drevet med konkurranseroing merker forskjellen på optimismen når man krysser mållinjen på siste NM-løp og vet at vinteren, mørket og romaskinen står for tur.
Enten om du planlegger å tjuvstarte nyttårsforsettet eller bryte 2000m rekorder, så er romaskinen noe som sjeldent frister. Vinteren byr på test uker hvor man får kose seg med melkesyre og takt i mange minutter av gangen.
I en så aktiv roklubb som Norske Studenters Roklub, så er det sikkert mange fine og morsomme skildringer. Så i løpet av de neste dagene, vil det forhåpentligvis komme inn noen historier man kan kose seg med gjennom mørketiden.
David Een Sture
Når jeg ser tilbake på hva som var den beste økten jeg har hatt i vinter må det ha vært sykkelturen tur-retur København Helsingør. Sykkelforholdene er mer enn hva en kunne ønske seg med langstrakte sykkelveier uten en eneste motbakke. Tidlig en søndag morgen rigget jeg opp og la ut på langtur. Det blåste en stiv bris som vanlig og som alltid er det motvind begge veier. Strandvejen som går langs sjøen har de beste forholdene og er den veien med de beste omgivelsene. Det sies at det er langs denne ruten de største og mest spektakulære husene i Danmark befinner seg. Langs hele veien kunne man se beint over Øresund og over til snødekte Sverige. Vinden kom fra friskt fra øst og blåste linsene ut av øynene, lårene var sure og det var iskaldt. Men følelsen av at man kunne tråkke så hardt man kunne og sykkelen responderte med en helt vanvittig fart var helt ubeskrivelig digg.
Markus (masse navn) Holmemo
Edvart Svingen
Verste:
Siden dette er første vinteren med ordentlig hard romaskintrening har det vært mange tunge økter, jeg gleder meg sjeldent til å ro en 5k eller 2k, men det må gjøres. Den aller verste økten er nok 5k 92,5%(av 2k tid). Vi har hatt et par slike økter og det er noe av det verste jeg har gjort på roklubben, jeg gruet meg en god stund før den første gangen vi skulle gjøre det. Men når man setter seg ned på romaskinen og skrur opp volumet på musikken får man alltid adrenalin og LITT lyst til å begynne. De første 500 meterene er veldig lett, det gjelder ikke åpne for hardt for da vet du at du er i trøbbel. Etter ca 1500 meter begynner man å kjenne det ganske godt i lårene. Splitten prøver å kjempe seg oppover mens du prøver å holde den nede. Da det var 2000 igjen var det bare å tenke på at det var ca 8 min igjen. Det er på 1500 igjen at du ikke ser noe rundt deg, det er bare deg og maskinen. Man prøver å jobbe splitten ned og for meg gikk det akkurat. De siste 750 meterene er det helt ekstremt vondt i kroppen, men det er da du begynner å innse at du har greid det. Etter en sånn økt er det så utrolig deilig å tenke på at man er ferdig og at det er 24 timer til neste gang.
Beste:
Det finnes veldig få deilige økter, men det er noen dager jeg er motivert til å ro og har veldig god dag der alt føles så mye lettere ut enn vanlig. En av disse dagene var vel da jeg skulle ro 3*500m 100% på første nyttårsdag. Trodde jeg ikke skulle ha sjangs på å holde splitten som sto på programmet, men jeg åpnet veldig hardt på første fordi jeg følte meg så bra og på de to neste var det bare å pushe på og dytte splitten så langt ned som mulig. Jeg hadde dessverre ingen å ro med, men det var nesten like deilig å fullføre økten alene som det vanligvis er med andre.
Hallvard Bjørkelund
Som osloboende bergenser er dette min første vinter på Roger sitt program. Et nådeløst første møte for min del. Til tross for at jeg husker mange vonde økter, ca alle øktene som innebærer romaskin, skal jeg nå velge ut èn som den verste. Det må ha vært den første 15kilometeren jeg hadde i høst. Jeg hadde aldri jobbet på prosenter av maks før og jeg hadde sjelden rodd på meter på displayet.
Så jeg var ganske uvitende om hva den kommende timen skulle innebære. Jeg hadde nettopp rodd halvannen time på vannet så jeg kjente at beina ikke var fantastisk bra, men jeg tenkte at jeg skulle «ro slitenheten av meg» som Tale pleier å si. Det siste jeg skulle var å være feig på vinterens første langkjøring på maskin. Etter ca 2 km tenkte jeg at det var litt overraskende hardt, men sa til meg selv at det bare var romaskin som var uvandt så det var bare til å fortsette i samme spor. Etter 4km begynte jeg å slite og måtte virkelig jobbe for å holde splitten nede. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men tenkte at så lenge syren bare holder seg noenlunde stabil skal det alltids gå an å dra seg noen km til i samme fart. Etter 6km, altså med 9km igjen, skjønte jeg at noe var alvorlig galt.
Jeg følte jeg sparket hardere og hardere for hvert tak, men splitten gikk oppover for hver 500meter jeg rodde. Jeg begynte å spørre meg selv om det var noen vits å fullføre når splitten på de harde 500meterne begynte å krype over det jeg hadde åpnet på på de «rolige» 500meterne. Men jeg satte meg et nytt mål underveis og klarte til min egen overraskelse å fullføre økten etter denne nye planen. Herregud så sliten jeg var og jeg tenkte som Markus pleier å si; «Aldri mer!». Neste dag våknet jeg med feber og hodepine, men meget fornøyd med gårsdagens innsats.
Når jeg skal beskrive den beste økten jeg har hatt denne vinteren kunne jeg egentlig tatt hvilken som helst av de siste fire øktene. De har virkelig gått som smurt og jeg har uten tvil tatt mange steg i riktig retning. Både 7 6 5 km forrige uke og 5 8km denne uken har vært økter jeg har gruet meg til på forhånd. Prosentene har vært tøffe, men det har faktisk gått fortere enn planlagt hver gang. Det er deilig å se at vinterens harde arbeid begynner å vise seg på displayet. Nå gjenstår det bare å se om beina løsner til concept NM førstkommende lørdag. Det blir bra!
Sven Ole Mollestad Nicolaysen:
Værste økten i Trondheim: Med ambisjon om å bli om ikke helt så kanskje en halv langrennsløper i vinter, har jeg prøvd å infiltrere langrennsgruppen så godt det lar seg gjøre. Deriblant plukket jeg opp en dag i høst “rolig langkjøring jogg i bymarka”. En passende økt på en søndag tenkte jeg. Jeg møtte opp med en halv sjokoladeplate og litt vann, som skulle vise seg å bli mine beste venner på turen. Det rolige tempoet ble lagt igjen på parkeringsplassen, og snaut 4 timer og 30 km senere visste jeg mye mer om myrene i Trondheimsmarka. Jeg finner fortsatt biter av myr, kvist og kvast i skoene, og sokkene henger fortsatt til tørk.
Beste økten i Trondheim: Det var en torsdag kveld hvor jeg egentlig hadde planer om å ta det rolig, som vanlig. Jeg skulle bare møte gutta en ørliten tur. Jeg hadde ambisjoner om å være i seng til klokken 10. Flerfoldige timer senere fant jeg med på “Down Town”, gjennomsvett og midt i et i4 drag på dansegulvet.
David Anderson:
Det er to økter jeg anser som den beste denne sesongen. Den første var i høst. Jeg hadde bestemt meg for å ro en rolig 10k. Det lengste jeg hadde rodd på maskin før var 5k. Jeg var derfor veldig spent på hvordan det ville gå. Jeg har funnet ut at jeg liker å ro langt og lenge, så jeg gledet meg litt. Det utviklet seg raskt til å bli mer en 10k test. Jeg pådro meg raskt melkesyre og var nokså stiv halveis, men lysten og viljen til “å ro litt over evne” fikk meg til å fortsette. Samtidig hadde jeg Sara og Bente på maskinene ved siden av meg som, uten å si noe, ga meg god mental hjelp. Da jeg var ferdig var tiden mye bedre enn det jeg trodde jeg kunne rodd på.
Den andre økten var den gangen jeg rodde 1 time 87,5%. Oscar Helvig skulle gjøre det og spurte om jeg ville være med, så da var det bare å henge seg på. Jeg hadde hørt at det var utfordrene å ro 1 time og at det var utrolig kjedelig, men jeg ble med på det likevel. Hele veien tenkte jeg: 1/12 rodd, 1/6, 1/4 og så videre. Å dele opp løpet fikk meg til å tenke at det ikke var så langt. t. Alt gikk veldig bra til det var ca. 15 minutter igjen. Jeg hadde rodd litt fortere enn det jeg skulle for å ro over 14 kilometer, noe jeg fikk betale for. Jeg var sluttkjørt og bena var tomme. De neste 10 minuttene var helt forferdlige. Heldgvis klarte jeg å bite tennene sammen de siste 5 minuttene og klarte målet mitt. Jeg husker at jeg var veldig stolt over å ha rodd en time, ettersom vi ikke har hatt noen økter der vi skulle ro over 7 km. Tanken på å bare å klare og gå til bussen på ble fort byttet ut med å heller vente en stund på klubben og bli hentet. ALT for å slippe å bevege seg unødvendig etter det!
Først ut Anna Een Sture:
Den verste økten i løpet av vintersesongen 13/14 må ha vært min første 15k ever. Alternating hver 500m i 85:90% (av 2k-tid), høres ikke tungt ut, men jeg tror ikke det er fysisk mulig å gjøre det verre. Jeg prøvde å ikke telle meter, men konstant se på splitten eller fokusere på teknikk i speilet, tenke litt på andre ting. Ved 6k igjen var det som om jeg svevde på en sky, men det var langt ifra behagelig. Jeg hadde ”bare” rodd 9k og jeg ventet på å besvime. Men det skjedde selvfølgelig ikke, så jeg måtte bare fortsette. Jeg tenker som regel at jeg er i mål når 1000m vises på displayet, men denne gangen tvilte jeg sterkt på at jeg noengang skulle klare å komme til 0. Splitten viste et tall jeg ikke ville se, men heldigvis var det vanskelig å se klart og jeg brydde meg ikke lenger så mye. Jeg kom meg i mål med en fin avslutning, (med akkurat det tallet jeg ville se de siste 500m). Ah seier! Etter den økten er jeg kanskje ett sekund nærmere målene mine? Etter 30sek på sykkelsetet på vei hjem måtte jeg gå av sykkelen og ringe mamma, fordi musklene i rumpa verket så mye at jeg ikke kunne sitte. Jeg sliter fortsatt litt med det…
DE beste øktene er mange. En gang skulle vi ha 12k alternating 85:92,5% og jeg gruet meg i tre dager. Da distansen omsider stod på displayet var jeg klar som et egg. Taktikken var å fokusere på tre harde 500m av gangen, fire ganger. Med Oscars takt og tempo og Saras mentale styrke på hver side av meg, ble 12k’en en eneste drøm! Jeg har gruet meg til mange økter i vinter og hver gang jeg har fullført dem er jeg den lykkeligste i verden! Summa summarum; følger du Roger sitt program er det stor tilgang på deilige endorfiner (både som smertestillende og belønning)!
Kom gjerne med skildringer av deres egne økter i kommentarfeltet under!