Endelig den etterlengtete historien fra Marlow Regatta 2011!

Endelig er historien om de fire NSR-guttene som rodde Marlow Regatta kommet! Les om engelske roere, Dorney Lake, mat og de forskjellige løpene her!

  Vi landet på Heathrow Airport torsdag kveld med store forventninger for helgen, og håp om å gjøre det bra i de ventende racene. Etter en introduksjon med Marlow treneren Russel Peacock som hilste på oss med sin brede engelske tale, kjørte vi av gårde i retning Marlow Rowing Club for å møte de respektive familiene vi skulle bo hos under oppholdet. Magnus og jeg var nødt til å vente med vertsfamiliens sønn og juniorroer Josh for farens returnering av roøkten, men det ledet heller til sosialisering enn kjedsomhet, og ikke minst til en god omvisning av klubben. Etter en introduksjon både til vertsfamilie, hus og god mat la vi oss med drømmer om de neste dagene.

Fredag morgen stod vi opp tidlig for å rekke de to øktene som var planlagt på selveste Dorney Lake det som kommer til å bli roarenaen for OL 2012. Med rigging av båtene overstått bega vi oss ut på vannet i 4x som kom til å bli rodd på lørdagen (4x = Patrick, Magnus, Petter, Theodor). Etter en nokså lang tilvenning av Intersport (?) båten, dro vi til en av den heftigste sandwich baren/restauranten jeg har vært borti. Her kunne man velge mellom rundt 50 forskjellige sandwich typer, som gikk under navn helt fra ”BLT”til ”To beef or not to beef”.

Andre økt ble fullført i 2x med Magnus og Petter i sin kombinasjon og Theodor og Jeg i vår kombinasjon. Etter økten virket det som begge lag var tilfredsstilte med både rytme, flyt og båt (denne gang empacher), bortsett fra da noen nokså ruglete sleider. Her hjalp derimot verken såpe, eller skrubb for ved nærmere øyekast viste det seg at det på et merkverdig vis hadde blitt slipt noen fartsdumper i sleidegangen., vi var derfor nødt til å finne oss i en humpete recovery.

Selve racedagen hadde nå kommet, og vi stod klare på roarenaen så tidlig som kl 0730, men i motsetning fra hva du ser av mennesker kl 0730 på en norsk regatta var det mennesker og ikke minst roere overalt du så. Her kunne man talt minst 500 roere etter min mening. Men selv om vi sikkert kunne måpet lenge og vel ved bare å se på livet på den storslagne regattaen, var vi selv nødt til å komme oss ut på vannet for forsøket i dobbeltfirer. I løpet stilte det 15 båter, og vi var i det første heatet. Med beskjed om at vi måtte være blant de to første plassene for å komme direkte til finale, og blant tredje og fjerde for å komme til oppsamling satte vi ut for en av de to første plassene. Dessverre klarte vi ikke å hanske opp med de to ledende båtene og endte på tredje i forsøket. En stor forandring fra de norske forsøkene var derimot at det ikke er snakk om å slappe av, her er det konkurranse om alle plassene, fra start til slutt uansett om det enten er et forsøk, en oppsamling eller finale. Med det første løpet overstått, slappet vi av og fylte opp de tomme lagrene for å gjøre oss kampklare for oppsamlingen. For å komme videre fra oppsamling til finale var vi nødt til å vinne løpet, men det virket som resten av lagene som var stilt opp på våre sider minst var like klare på det som vi var, det viste seg derfor å bli et råtterace fra start til slutt. Igjen måtte vi dessverre se oss slått, selv etter å ha gjort et hårreisende push på tusen, der vi dro opp over en lengde på resten av heatet, men med lite erfaring på 2k manglet vi de siste kreftene for å holde pushet gjennom til slutten.

Med et skuffende resultat hadde vi ikke noe annet valg enn å stå på sidelinjen for å se finalen, og vertklubbens (Marlow) 4x gå inn til en knusende seier, sant skal sies derimot at de hadde en kjempe av en 16 åring som drar 6.22 på maskin og har et sett av armer som vil nærmest slå ut enhver utfordrer fra u21 i Norge. Mens vi da hadde tittelen tilskuere var vi frie til å spise det som var å få på det veldige koltbårdet. Det ble derfor stappet ned alt fra kaker og cookies til engelsk skinke og spagetti med bacon. For å holde oss hydrerte kunne vi også ta alt vi ville av sportsdrikker, sildrevann og kakao.

Etter å ha sett selveste Steve Redgrave utdele medaljene til de respektive roerne(!), begynte vi å forberede oss for dagens siste løp, nemlig 2x. Her kom vi til å møte tre andre Marlow dobbler, men selv med det lille antallet kom konkurransen også til å bli stor her. Da vi lå på startlinjen hadde vi nok innsett at i hvert fall den ene Marlow dobbelen, som ble stroket av mr. 6.22 kom til å bli vanskelig å slå. Det ble derfor stor rivalisering mellom de to norske båtene. Theodor sin dobbel trakk derimot det lengste strået og stakk av med en tredjeplass foran den andre nsr dobbelen og den tredje Marlow båten.

Lørdag kveld la vi oss både med fornøyde, og misfornøyde miner. Men en ting var sikkert, nå hadde vi fått lære hvordan nivået er utenfor vårt kjære fedreland, og med det planla vi med det samme, at til neste år skulle vi komme tilbake bedre forberedt for å igjen ta opp kampen. Kampen var derimot ikke over for denne helgen, og neste dag skulle vi se hva vi var gode for i firer med cox. Løpet gikk så bra som det kunne ha gått, og det endte med en to-tre lengders seier, men sant skal sies at nivået her ikke var på det høyeste. Enåret er tross alt en gren av roingen de ikke begynner med i England før de er fylte seksten. På NSR vil de fleste unge prøve ut denne arten av sporten før denne alderen, og det er vel derfor vår klubb er kjent som den beste enåret klubben i landet.

Vel ferdig med regattaen i England søndag ettermiddag beveget vi oss i retning av Heathrow Airport som igjen skule lede oss hjem til Norge. Med oss hjem hadde vi mange tanker og erfaringer fra det Engelske rolivet. Nå skjønte vi at konkurransen innenfor roing er mye større enn de fleste av oss trodde. Selv om man vinner i Norge er man ikke garantert er god plassering et annet sted. Alt i alt var det derimot en utrolig god erfaring, og vi gleder oss til å komme tilbake til neste år.

Skrevet av Patrick Sture