Behind enemy lines!
Sommeren har vært lang og NSR sine aktive U23 roere har bedrevet mye trening av forskjellige sorter. Dagene består av roing og litt alternativ trening som sykling, svømming, løping og vektløfting. Torsdag 4. august 11 bestod treningen i vektløfting i fiendens hus.
Som en ulv som sniker seg inn i bjørnens hi, tok Mads, Sven Ole og Lars til årene og satte kursen mot: Oslo Kajakk klubb! I spissen for ekspedisjonen sto Henrik, en studievenn av Sven Ole fra NTNU. Selv om idrettene deres nektet dem i å sosialisere, hadde kompliserte mattestykker funnet en unntaksregel.
Oslo kajakklubb ligger i Bestumkilen, klokken 12:00 forlot vi den kjente og trygge Frognerkilen og satte kursen mot en annen planet, med andre regler, fysiske krav og treningsfilosofi. Været var rolig, men for å være på den sikre siden tok vi en dobbeltrimmi og bølgebåten. I bølgebåten satt Henrik og Sven Ole Mollestad Nicolaysen og dobbeltrimmien satt Mads Frank og Lars Myhrer.
I det Huk Aveny og roklubben forsvant ut av syne, merket vi alvoret i oppdraget vi hadde gitt oss ut på! Pulsen steg høyere og høyere jo nærmere vi kom Bestumkilen. I det båtene (båt er entydig robåt, ikke kajakk) tittet rundt hjørnet og inn i Bestumkilen forsvant all latter og temperaturen sank, en kjølig medvind dro oss raskere enn vi hadde håpet inn mot kajakklubben.
Men som en oase i ørkenen tittet en kjent logo fram i enden av tunnelen. BRK eller også kjent som Bestumkilen ROKLUBB! Denne roklubben har ikke blitt brent ned eller rasert på tross av at den ligger nærmest vegg i vegg med noen padlere! Vi la til båtene på trygg(ere) jord, og begynte å bevege oss over gjerdet til Oslo Kajakklubb.
Som ulv i fåreklær fulgte vi etter Padleren Henrik (som viste overbevisende ferdigheter i robåten, Sven Ole har tydeligvis drevet propaganda oppe i Trondheim) inn i klubbhuset. Tvilsomme, farlige blikk ble sendt vår vei og ned på våre lår, i det vi tok kortere og forsiktige steg opp trappen til treningsrommet.
Bak en lukket dør pustet vi lettet ut, treningsrommet var tomt. Dog en essensiell mangel var å skimte med en gang, INGEN BENAPPARAT. Det var alt annet man måtte begjære (til og med en romaskin belagt med støv, og en treningslogg som viste lite engasjement for et slikt flott apparat).
Vi gjorde vårt beste og etter hvert senket skuldrene seg og tilværelsen ble lettere.
Etter en vel overstått treningsøkt med alt for mye overkropp og noen tvilsomme selvkonstruerte benøvelser, snek vi oss igjennom en gjeng skapninger med eksplosive overkropper med fyrstikker til bein. Vel ute av klubben økte vi tempoet raskt.
Da vi var trygt tilbake i båten så vi at været over Bestumkilen hadde endret seg, som følge av en endring i økosystemet (for mye lårmuskulatur). Himmelen åpnet seg og vinden dro seg opp og kastet oss ut av Bestumkilen, våte og slitne (i overkroppen).
Vel tilbake på roklubben kunne vi konstatere at vi hadde alle samme overlevd!
Takk til Henrik som geleidet oss gjennom en jungel av padlere!