Jonas i EM!

Vår egen Jonas gjorde en meget god innsats i junior-EM 2017. Her er beretningen fra hestens munn:

Noen gode løp i singelsculler på starten av sesongen gjorde at jeg ble tatt ut til å representere Norge i årets jr.EM. Mesterskapet ble avholdt 20-21. mai i Krefeld, en by vest i Tyskland like utenfor Düsseldorf. Oppkjøringen gikk bra, og det virket som om en A-finale kunne være et realistisk mål. På hver trening virket det som om jeg tok steg i riktig retning, og jeg gledet meg til å komme i gang. Så skjedde det som ikke skulle skje. Sykdom, og det to dager før første løp.

Da jeg ankom Krefeld torsdag ettermiddag sammen med resten av den norske troppen (JM2x og JW1x), var det med noen lette forkjølelsessymptomer og en kropp som ikke fungerte helt som den skulle. Dette skulle vise seg å bli verre, og fredag morgen ble jeg liggende på hotellet mens de andre utøverne var ute og testet båt, form og innsjø. Utover dagen ble ting noe bedre, og etter litt mat, søvn og en paracet følte jeg meg bra nok til å ta en kort ettermiddagsøkt. Det ble et vondt møte med Elfrather See, og jeg møtte veggen etter cirka 1000m rolig roing. Likevel var jeg optimistisk med tanke på lørdagen. Formen så ut til å være stigende, og jeg hadde troen på at jeg selv uten noen toppform ville ha sjans på en A/B-semifinale. Likevel, i den tilstanden jeg var i på fredagen var det lite ved kroppen min som var raceklart. Her gjaldt det å gjøre alt riktig de neste 12 timene for å være best mulig forberedt for et forsøk.

Lørdag morgen ble avgjørelsen tatt. Jeg var milevis unna noen toppform, men jeg så på meg selv som raceklar. De vanlige raceforberedelsene ble derfor gjennomført, selv om jeg innså at direkte avansement til A/B-semifinale nok var litt utenfor rekkevidde. Dette fikk jeg bekreftet på oppvarmingen, der ting definitivt ikke fungerte optimalt. Starten gikk, og jeg ble hengende litt etter. Danmark tok en klar ledelse, men ellers var feltet relativt samlet. Gjennom midtre 1000m fikk jeg presset meg gjennom feltet og opp på en andreplass, fortsatt evigheter bak dansken. Ting gikk litt seigt og treigt, og jeg presset ikke maks, men jeg holdt likevel Latvia på trygg avstand og passerte mållinjen som nummer to. Dette betydde oppsamling senere på dagen, der de to beste båtene gikk videre til A/B-semi. Noen timer senere befant jeg meg derfor igjen på startstreken. Allerede før start kjentes lårene møre og tunge, men da startsignalet gikk var uansett all tvil lagt til side. Dette var vinn eller forsvinn, og forskjellen på et mulig godt resultat og et garantert dårlig resultat. Belgia og Tsjekkia var litt foran meg de første meterne, men bare litt. Gjennom andre 500m fikk jeg presset bauen min foran og overtatt ledelsen i løpet. Ved passering 1000m forsøkte jeg på et angrep, uten at jeg syntes det ga noen synlig effekt. Et nytt angrep på 1250m, denne gangen så det ut til å gi meg en ekstra meter eller to. Samtidig tok kreftene brått slutt. Hvert tak var en større kraftanstrengelse enn det forrige, og det virket bare som et spørsmål om tid før både Belgia og Tsjekkia ville ha kommet seg forbi meg. Da dette ikke skjedde, skjønte jeg at disse også måtte ha gått på en sprekk omtrent samtidig. Jeg kunne derfor passere mållinjen som nummer en, og en plass i A/B-semi var sikret. Resultatet var selvsagt det viktigste, men litt urovekkende var det at kroppen kjentes så tung ut som den gjorde. Jeg sa meg enig i Rogers uttalelse «I’ve seen you sculling better», og bestemte meg for å gjøre det jeg kunne for å rette opp dette til søndagens semifinale.

Søndagen våknet jeg opp mer eller mindre fri for sykdom. Dette var selvsagt gledelig, men sykdommen hadde satt sine spor. Restitusjon mellom løp er vanligvis en av mine styrker, men nå føltes det som om det var 30 minutter siden oppsamlingsløpet, ikke 16 timer. Selv å bære båten ut på vannet kjentes tungt ut, og oppvarmingen kjentes mer ut som utvask etter et løp. Det virker lite trolig at jeg skal være blant de tre beste som tar seg til A-finalen. Rett før start snur det plutselig. Kroppen er fortsatt slapp og tung, men det siste opptrekket før start går ting plutselig ordentlig fort. Jeg er forsiktig optimist. Klarer jeg å holde dette tempoet ut fra start, vil jeg kunne være med å prege feltet. Det er akkurat dette som skjer. Jeg får, for en gangs skyld, en god start. Ved passering 500m ligger jeg på tredjeplass, men like etter sprekker Hviterussland, og jeg er plutselig nummer to. Ved passering 1000m er avstanden opp til ledende Aserbajdsjan kortet ned, men samtidig begynner Polen og Sveits å spise opp det forspranget jeg bygget opp i starten. Ved passering 1500m er det fire båter innenfor ett sekund. Jeg ligger som nummer to, tre tideler bak Aserbajdsjan. De andre båtene øker takten, og jeg har ikke nok å svare med. Jeg havner en halv lengde bak, men prøver et siste desperat forsøk idet vi går inn i siste 250m. Så skjer det uunngåelige. 20 tak før mål vil hodet fortsatt, men kroppen sier helt stopp, og jeg må innse at en A-finale er utenfor rekkevidde. Likevel kom det en del positivt ut av dette. Jeg viser for meg selv at jeg egentlig er god nok for en A-finale, og med en litt bedre oppladning ville jeg nok også greid dette. Etter litt hvile var det tid for B-finale. Her ble Hviterussland for sterk, men jeg klarte å holde Storbritannia bak meg, og endte dermed til slutt på en åttendeplass sammenlagt. Ikke helt i stil med målsetningen, men et OK resultat, og noe å bygge videre på.

Alt i alt var det en bra helg, forutsetningene tatt i betraktning. Aller helst skulle jeg vært i en A-finale, men det kommer nye sjanser i August, med juniorVM i Litauen. En stor takk må selvfølgelig rettes til Roger og Kristin, som stod for båttransport, utøvertransport og coaching denne helgen. Empacher fortjener også en stor takk for at de fikset et lite hull i skroget på båten mellom forsøket og oppsamlingen. Dette er nok også kjærkomment for NSR’s verkstedsgjeng, som sikkert har nok av andre prosjekter å stri med i regattasesongen. De andre norske båtene havnet et stykke nede på listene, og er nok i likhet med meg revansjesugne. Jeg har troen på at disse også har mer inne, men likevel er det noe som sier meg at vi hadde fått fram flere gode juniorroere hvis forbundet hadde tatt mer ansvar. Det legges per i dag så godt som ingen ressurser på juniorutvikling fra forbundets side, og samarbeidet mellom klubb og forbund er altfor dårlig per dags dato. Potensielt gode roere fra hele landet står uten program, trener og treningskamerater, noe som er veldig ødeleggende for utviklingen av norsk rosport. Det er tydelig at endringer må skje, men så langt har forbundet avfeid all kritikk ved å si at utøvere som gjør det bra på juniornivå ikke nødvendigvis blir de største enerne på seniornivå. Dette er et altfor billig argument, og fører nok dessverre til at mange talenter faller fra altfor tidlig. Når det er sagt, har jeg stor tro på at Norge kan oppnå gode resultater allerede i juniorVM om drøye to måneder. Det må bare tas noen grep, og de behøver ikke å koste noe ekstra. Selv skal jeg i hvert fall gjøre det jeg kan for å være 100% forberedt når starten går i Trakai.

Jonas Juel