Et gjensyn med gammel visdom..
helt fra 2010 – inntatt NSRs staute Ã¥rbok.Vel verdt en gjenvisitt…
**
Og alt for bare 1000 kroner!
Etter to år hvor hovedoppgaven var å bidra til at klubbens kontingentinnbetaling rakk til flest mulige formål, har jeg brukt 2010 til å utforske hva kontingenten kunne gi meg: En mann godt forbi den siste ungdom, uten nevneverdige idrettsprestasjoner å vise til, og for hvem roing var en ganske ukjent idrett, inntil husets yngste begynte å dra i årene for fire år tilbake.
Det er vel bare rett og rimelig å begynne med at medlemskapet i roklubben gir tilgang til båter. Selv om det sikkert fremstår som selvsagt for de fleste, er det i grunnen ganske fantastisk at et hvilket som helst medlem, riktignok avhengig av ferdigheter, alene eller sammen med andre, har ubegrenset tilgang til båtmateriell til flere millioner kroner. Første sommermorgen hvor jeg mutt putt alene trillet en singeltrimmi ned på byggen og rodde av gårde uten å bli avkrevd noen avgift, depositum, ja sågar uten at noen skulle ha annen beskjed enn innføring i protokollen, følte jeg selv etter to år som viseformann, at dette var så gunstig at det kanskje egentlig ikke var lov!
Medlemskapet gir også nye bekjentskaper. Vannsesongen igjennom kan man møte opp mandag og onsdag ettermiddag, eller søndag formiddag, og ro sammen med andre. Hvem som møter opp og hvem man kommer i båt sammen med, er tilfeldig. Ganske ofte er det mennesker hvis sirkler aldri ville krysset dine om det ikke hadde vært for roingen. Nesten alltid har de interessante erfaringer eller hendelser å berette om. Og skulle man en dag ikke være i det pratsomme hjørnet (eller roerfaringen ikke er tilstrekkelig til både å ro og føre en intelligent samtale), kan man alltids forsøke å tuske til seg posisjonen i baug, hvor vindsus, lyden av rotakene og bølgeskvalpingen uansett gjøre det umulig å delta i samtalen lenger bak i båten.
Nesten uansett værforhold og båttype gir roturene i Indre Oslofjord gode opplevelser. I den aller lyseste og varmeste tiden på året ligger fjorden ofte helt blank, når man rett etter klokken seks om morgenen legger ut fra klubben. Man kan høre den klukkende lyden av båten som beveger seg mot vannet, og unngår man grunnen ved Herbern og Dyna fyr, er det ikke annet å passe på Nesoddbåten, og kanskje en padler som også synes det å sove om morgenen er sterkt oppskrytt. Og passeres man på vei tilbake av en 70000 tonns cruisebåt og ser passasjerene ta bilde av deg fra 14. dekk (med blitz, må vite), er du likevel ikke i tvil om at det er du som er om bord på den beste farkosten. På lengre turer som mannskap i en innrigger 4 slås en også av hvor korte avstandene er mellom Oslo øst og Oslo vest når en ferdes på sjøen. Oslo ble befolket på en tid da det var vannet som bandt og landet som skilte. Og går en enda lenger tilbake i tid, ser en fjellskjæringer på noen av øyene som vitner om at det for noen tusen år siden må ha vært sterke nok krefter i sving til å skape en flodbølge som i alle fall den dagen fjellblokken havnet i sjøen må ha gjort en rotur i Indre Oslofjord til en meget spennende opplevelse.
Rosporten er etter sin natur tilbakeskuende. Det følger ikke bare av posisjonen i båten, men også av utstyret. I det store og hele har det vært uendret i et par hundre år, og minner oss om en tid som nok var mer strevsom, men også hadde kvaliteter som vi i dag savner. Kanskje finnes det ikke en vakrere farkost enn en pen og velholdt trebåt. Det gir stolthet når det fra brygger og strender pekes og ropes anerkjennende ord i det vi ror forbi i vår nyeste innrigger, Lukas. Og selvgodheten er i ferd med å ta overhånd når vi aner et lite stikk av dårlig samvittighet hos de som i et fartsvidunder av plast passerer vårt ikke forurensende, men helsefremmende fremkomstmiddel!
Men det er selvsagt ikke bare idyll. Det er også konkurranser, som Bleikøya rundt, Geita rundt, ARO-mila og Ulvøya rundt. Selv om det ikke legges samme alvoret i dette som konkurranseroerne gjør, er det alltid noen som skal slås når startskuddet går. Og greier man ikke å slå dem, er vi like snare som andre til å finne forklaringer på hvorfor vi egentlig var bedre; som at båten vår var tyngre, de andre var yngre og at vinden var sterkere der vi rodde! Men siden det som regel er medaljer og premier til alle, vil man etter at kaffen er drukket og vaflene spist, stort sett være enig om at det hadde vært en fin tur. Konkurrerer gjør man også med seg selv. Selv om man ved sesongens start ikke hadde til hensikt å ro for noe merke, vil man ganske snart ta seg i å regne ut hvor langt man må ro pr. uke fram til strek settes 15. oktober, for å kvalifisere seg for det og det merket. Og her ser jeg lyst på fremtiden. Fortsetter forbedringen av roferdigheter og form, er jeg åpenbart på vei inn i gullalderen. Om bare én sesong vil jeg være kvalifisert til gullmerket for det som i år bare berettiget til bronse.
Noen negative opplevelser mÃ¥ det vel ogsÃ¥ være, vil vel noen spørre. Det som man ser det. Ã… ro sammen med et mannskap som er vesentlig bedre enn deg selv, kan være en utfordring. NÃ¥r de legger ut pÃ¥ langtur og snur 10 km fra klubben pÃ¥ et tidspunkt hvor du allerede er utslitt, er det langt hjem. Krampen som etter en slik tur hugger til i leggen idet du forsøker Ã¥ lirke foten løs fra fotbrettet, og som gjør at du med et brøl velter deg opp pÃ¥ bÃ¥tbryggen pÃ¥ en særdeles uverdig mÃ¥te, er heller ikke en stor opplevelse. Lyspunktet er at det gjør kuldefrysningene man kan oppleve ved Ã¥ overta som cox etter Ã¥ ha rodd seg varm og svett i sterk motvind, til en ren bagatell. Men det har vel med den enkeltes legning Ã¥ gjøre om en skal arkivere dette under â€negative opplevelser†eller â€erfaringerâ€.
Når vannsesongen 2010 nå er over, kan jeg konstatere at kontingenten i NSR gitt meg tilgang på båter, nye bekjentskaper, opplevelser, konkurranser, erfaringer, nye ferdigheter og bedre form. Og bortsett fra ca. 30 av ukas 168 timer ligger det nå et godt utstyrt treningsrom klart til å bygge et enda bedre grunnlag for neste sesong. Og som sagt, alt dette for bare 1000 kroner! Neste sesong vil det koste 1200 kroner, men for ikke å sette usunne griller i hodet på den nåværende økonomiansvarlige, avstår jeg fra å anslå hva jeg egentlig ville være villig til å betale.
Tor-Geir Myhrer