Et gjensyn med gammel visdom

Et gjensyn med gammel visdom..


 


helt fra 2010 – inntatt  NSRs staute Ã¥rbok.Vel verdt en gjenvisitt…


**


 


Og alt for bare 1000 kroner!


Etter to Ã¥r hvor hovedoppgaven var Ã¥ bidra til at klubbens kontingent­inn­betaling rakk til flest mulige formÃ¥l, har jeg brukt 2010 til Ã¥ utforske hva kontingenten kunne gi meg: En mann godt forbi den siste ungdom, uten nevneverdige idrettsprestasjoner Ã¥ vise til, og for hvem roing var en ganske ukjent idrett, inntil husets yngste begynte Ã¥ dra i Ã¥rene for fire Ã¥r tilbake.


Det er vel bare rett og rimelig Ã¥ begynne med at medlemskapet i roklub­ben gir tilgang til bÃ¥ter. Selv om det sikkert fremstÃ¥r som selvsagt for de fleste, er det i grunnen ganske fantastisk at et hvilket som helst medlem, riktignok avhengig av ferdigheter, alene eller sammen med andre, har ubegrenset tilgang til bÃ¥tmateriell til flere millioner kroner. Første sommer­morgen hvor jeg mutt putt alene trillet en singeltrimmi ned pÃ¥ byggen og rodde av gÃ¥rde uten Ã¥ bli avkrevd noen avgift, depositum, ja sÃ¥gar uten at noen skulle ha annen beskjed enn innføring i protokollen, følte jeg selv etter to Ã¥r som viseformann, at dette var sÃ¥ gunstig at det kanskje egentlig ikke var lov!


Medlemskapet gir ogsÃ¥ nye bekjentskaper. Vannsesongen igjennom kan man møte opp mandag og onsdag ettermiddag, eller søndag formiddag, og ro sammen med andre. Hvem som møter opp og hvem man kommer i bÃ¥t sammen med, er tilfeldig. Ganske ofte er det mennesker hvis sirkler aldri ville krysset dine om det ikke hadde vært for roingen. Nesten alltid har de interessante erfaringer eller hendelser Ã¥ berette om. Og skulle man en dag ikke være i det pratsomme hjørnet (eller roerfaringen ikke er tilstrekkelig til bÃ¥de Ã¥ ro og føre en intelligent samtale), kan man alltids forsøke Ã¥ tuske til seg posisjonen i baug, hvor vindsus, lyden av rotakene og bølgeskvalpingen uansett gjøre det umulig Ã¥ delta i samtalen lenger bak i bÃ¥ten. 


Nesten uansett værforhold og bÃ¥ttype gir roturene i Indre Oslofjord gode opplevelser. I den aller lyseste og varmeste tiden pÃ¥ Ã¥ret ligger fjorden ofte helt blank, nÃ¥r man rett etter klokken seks om morgenen legger ut fra klubben. Man kan høre den klukkende lyden av bÃ¥ten som beveger seg mot vannet, og unngÃ¥r man grunnen ved Herbern og Dyna fyr, er det ikke annet Ã¥ passe pÃ¥ NesoddbÃ¥ten, og kanskje en padler som ogsÃ¥ synes det Ã¥ sove om morgenen er sterkt oppskrytt. Og passeres man pÃ¥ vei tilbake av en 70000 tonns cruisebÃ¥t og ser passasjerene ta bilde av deg fra 14. dekk (med blitz, mÃ¥ vite), er du likevel ikke i tvil om at det er du som er om bord pÃ¥ den beste farkosten.  PÃ¥ lengre turer som mannskap i en innrigger 4 slÃ¥s en ogsÃ¥ av hvor korte avstandene er mellom Oslo øst og Oslo vest nÃ¥r en ferdes pÃ¥ sjøen. Oslo ble befolket pÃ¥ en tid da det var vannet som bandt og landet som skilte. Og gÃ¥r en enda lenger tilbake i tid, ser en fjellskjæringer pÃ¥ noen av øyene som vitner om at det for noen tusen Ã¥r siden mÃ¥ ha vært sterke nok krefter i sving til Ã¥ skape en flodbølge som i alle fall den dagen fjellblokken havnet i sjøen mÃ¥ ha gjort en rotur i Indre Oslofjord til en meget spennende opplevelse.


Rosporten er etter sin natur tilbakeskuende. Det følger ikke bare av posisjonen i bÃ¥ten, men ogsÃ¥ av utstyret. I det store og hele har det vært uendret i et par hundre Ã¥r, og minner oss om en tid som nok var mer strevsom, men ogsÃ¥ hadde kvaliteter som vi i dag savner. Kanskje finnes det ikke en vakrere farkost enn en pen og velholdt trebÃ¥t. Det gir stolthet nÃ¥r det fra brygger og strender pekes og ropes anerkjennende ord i det vi ror forbi i vÃ¥r nyeste innrigger, Lukas. Og selvgodheten er i ferd med Ã¥ ta overhÃ¥nd nÃ¥r vi aner et lite stikk av dÃ¥rlig samvittighet hos de som i et fartsvidunder av plast passerer vÃ¥rt ikke forurensende, men helsefremmende fremkomstmid­del!


Men det er selvsagt ikke bare idyll. Det er ogsÃ¥ konkurranser, som Bleikøya rundt, Geita rundt, ARO-mila og Ulvøya rundt. Selv om det ikke legges samme alvoret i dette som konkurranseroerne gjør, er det alltid noen som skal slÃ¥s nÃ¥r startskuddet gÃ¥r. Og greier man ikke Ã¥ slÃ¥ dem, er vi like snare som andre til Ã¥ finne forklaringer pÃ¥ hvorfor vi egentlig var bedre; som at bÃ¥ten vÃ¥r var tyngre, de andre var yngre og at vinden var sterkere der vi rodde! Men siden det som regel er medaljer og premier til alle, vil man etter at kaffen er drukket og vaflene spist, stort sett være enig om at det hadde vært en fin tur. Konkurrerer gjør man ogsÃ¥ med seg selv. Selv om man ved sesongens start ikke hadde til hensikt Ã¥ ro for noe merke, vil man ganske snart ta seg i Ã¥ regne ut hvor langt man mÃ¥ ro pr. uke fram til strek settes 15. oktober, for Ã¥ kvalifisere seg for det og det merket. Og her ser jeg lyst pÃ¥ fremtiden. Fortsetter forbedringen av roferdigheter og form, er jeg Ã¥penbart pÃ¥ vei inn i gullalderen. Om bare én sesong vil jeg være kvalifisert til gull­merket for det som i Ã¥r bare berettiget til bronse.


Noen negative opplevelser må det vel også være, vil vel noen spørre. Det som man ser det. Å ro sammen med et mannskap som er vesentlig bedre enn deg selv, kan være en utfordring. Når de legger ut på langtur og snur 10 km fra klubben på et tidspunkt hvor du allerede er utslitt, er det langt hjem. Krampen som etter en slik tur hugger til i leggen idet du forsøker å lirke foten løs fra fotbrettet, og som gjør at du med et brøl velter deg opp på båtbryggen på en særdeles uverdig måte, er heller ikke en stor opplevelse. Lyspunktet er at det gjør kuldefrysningene man kan oppleve ved å overta som cox etter å ha rodd seg varm og svett i sterk motvind, til en ren bagatell. Men det har vel med den enkeltes legning å gjøre om en skal arkivere dette under ”negative opplevelser” eller ”erfaringer”.


Når vannsesongen 2010 nå er over, kan jeg konstatere at kontingenten i NSR gitt meg tilgang på båter, nye bekjentskaper, opplevelser, konkurranser, erfaringer, nye ferdigheter og bedre form. Og bortsett fra ca. 30 av ukas 168 timer ligger det nå et godt utstyrt treningsrom klart til å bygge et enda bedre grunnlag for neste sesong. Og som sagt, alt dette for bare 1000 kroner! Neste sesong vil det koste 1200 kroner, men for ikke å sette usunne griller i hodet på den nåværende økonomiansvarlige, avstår jeg fra å anslå hva jeg egentlig ville være villig til å betale.


 


Tor-Geir Myhrer

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *