Gratulerer med dagen alle sammen!

8. mars er kvinnedagen. En dag å minnes de som har sloss for rettferdighet, deltakelse og plass for  kvinner og kvinnes bidrag,  og dermed et bedre samfunn for alle.

Det er dagen også for å huske at jobben ikke er gjort, og det er stadig nye løp å stille i. NSR har mange flotte damer, om enn de kom noe sent – men altså unektelig godt. NSR hadde neppe eksistert som den aktive klubben den er uten kvinner som ytere på så mange områder.

Det passer fint å hente et innlegg fra Årboka 2014, hvor en av klubbens mange utmerkede menn oppsummerer kvinnenes ferd inn i NSR – fra å være pene “pyntepiker” til festbruk, til gjennomtrente og dyktige roere i alle aldre og ambisjonsnivåer:

Fra stjernepiker til idrettsstjerner

Når denne versjonen av årboken publiseres, er det temmelig nøyaktig på dagen 30 år siden kvinner fikk adgang medlemskap i NSR. Det skjedde på årsmøtet 28. februar 1984, og representerte vel den siste brikken i arbeidet med å gjøre kvinneroing til en fullverdig del av norsk rosport. Inntil da hadde NSR bare latt dem være hjelpere og selskapsdamer ved festlige klubban­ledninger, betegnet som “stjernepiker” etter stjernen i klubbemblemet.

Det beste man kan si om NSRs holdning i dette spørsmålet, var at klubben viste en imponerende utholdenhet og standhaftighet i sterk motstrøm. Men det var en tapt kamp. Kimen til nederlag var lagt allerede fra stiftelsen som studentklubb i 1896, siden den første kvinnelige studenten var immatrikulert ved Universitet i Oslo 14 år tidligere. I 1913 fikk kvinner stemmerett, i 1929 ble Oslo Kvinnelige Roklubb stiftet, og på Rotinget i 1951 ble det foreslått å gi kvinnene plass i hovedstyret. Dette forslag møtte særlig sterk motstand fra NSRs representant, men i 1954 fikk Cecilie Resch fra Drammens Kvinnelige Roklubb plass som vararepresentant, og i på Tinget i 1957 vant hun en kampvotering mot en mann om en plass som fullverdig representant. Og før NSR slapp kvinnene til som roere, hadde en damedobbel fra Norge fått 4. plass både i OL Montreal i 1976 og VM i New Zealand i 1978, samme år som lov om likestilling mellom kjønnene ble vedtatt. Og i 1981 fikk vi vår første kvinnelige statsminister!

Så mens kvinnene og kvinneroingen ellers fosset frem med kraftfulle tak, kommanderte NSR ”sett i”, og slapp kvinnene til bare som dekorative ”stjernepiker” og ledsagere ved festlige anledninger med dans. Men fra andre halvdel av 1970 årene dukker spørsmålet om å slippe kvinnene til som medlemmer stadig opp i årbøkene. Utad er det likevel ikke likestilling som er begrunnelsen, men behovet for å øke rekrutteringen og medlemstallet. Selv ikke NSR kunne ignorere at kravet i lovenes § 2 om “mannlige studenter og elever” utelukket halvparten av rekrutteringsgrunnlaget. Enda mer overraskende er det kanskje at det ikke var klubbens yngre medlemmer som gikk i bresjen for å slippe kvinnene til. Den som drev fram saken var Fredrik Lütken (Lucas) som da var i slutten av sekstiårene. Leser man årbøkene fra 1980 og fremover kan man ane en utspekulert plan fra Lucas’ side. For like avvisende som NSR var overfor kvinner som medlemmer, like begeistret var man for dem når det skulle arrangeres dans. Og det gjorde NSR titt og ofte på den tiden. Det er lyriske beretning i årbøkene om hvordan medlemmene svingte seg i dansen, og som et ekstra krydder ble det også arrangert oppvisninger i sportsdans fra landets beste dansere. Dette må ha gitt Lucas en ide om hvordan han kunne spille kvinnemotstanderne sjakk matt. Samtidig som han fremmet forslag om at ordet “mannlig” skulle sløyfes i lovens § 2, foreslo han også at man skulle føye til ”sportsdans” i tillegg til roing i formålsparagrafen i § 1.  Man kunne nok drive med roing uten kvinnelige medlemmer, men med sportsdans som tilleggeformål ville det bli tungt.

Forslaget om å slippe kvinnene til kom først opp på årsmøtet i februar 1983. Etter en heftig og langvarig debatt ble stemmetallene 28 mot 19 for å slippe kvinnene til, men siden lovendringer krever 2/3 flertall, forble loven som før. Men da spørsmålet på ny ble behandlet på årsmøtet i 1984 var det i følge årboken “fortsatt motstand mot å la damene få slippe til i NSR, men mange kjente motstandere synes å ha resignert”. Etter en kort debatt ble loven endret med 51 mot 11 stemmer. “Sportsdans-forslaget” ble utsatt og synes å ha dødd i stillhet – det hadde kanskje fylt sin misjon?

Fra spørsmålet om å slippe kvinnene til som medlemmer oppsto, tok det innpå ti år å endre lovene. Da det skjedde, hadde imidlertid klubben en nesten 90 års historie som manneklubb, og man sto foran en tung og langvarig kulturendring. Selv om klubben i løpet av de første 10—20 årene etter lovendringen har hatt enkelte gode kvinnelige konkurranseroere og ivrige turroere, har det vært et ganske tynt miljø. Først nå – en hel generasjon senere – kan vi si med en viss rett si at NSR er blitt en klubb for begge kjønn.   Jentemiljøet er stort nok til av vi kan stille i 8+ både i junior og seniorklassene, og vi har enere som representerer Norge i junior VM, Nordisk mesterskap og Baltic Cup. Og vår junior A jentedobbel reiste i 2013 til Henley Women’s regatta og vant den første norske seieren i regattaens historie! Men det endelige bevis på at den kvinnelige halvdel av befolkningen også i NSR har gått fra å være stjernepiker til å bli idrettsstjerner, fikk vi under årets NM. Etter å ha knust de øvrige klubber og blitt beste klubb med 20 poengs forsprang på nummer to, synes en lett omskriving av Bøygens utsagn i Peer Gynt passende: ”Vi ble for sterke. Det sto kvinner bak!”

Tor-Geir Myhrer

 

 

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *