Til minne om Jens

Livet er ikke rettferdig. Jens hadde livsglede og krefter i bøtter og spann, og slik vil vi huske ham. Klubbens hjemmeside vil være med og minne og hedre Jens, og ønsker i dagene fremover velkommen alle bidrag for å minnes et rikt og fullt liv.

I årboka 2008 var Jens “årets portrett”. Det kan passe å ta frem Jens sine egne ord om livet i klubben og i rosporten:

Tid for Jens

Men hvilken Jens? Formannen Jens, roeren Jens, strategen Jens, snekkeren Jens, eller dataeksperten, danseren, miljøskaperen, grillkokken, stampebaderen, altmuligmannen Jens – eller Jens i en av de mange andre rollene han har og har hatt. Å presse klubbens turboladede dieselmotor inn på noen få sider er ikke lett. Involvert i årbok og forvaltning også – hvor skal man begynne? Jens selv husker at det hele begynte som femåring på femtitallet i Drammen, hvor far løftet unge Jens i været mens de bivånet Sølvfastløpet på Drammenselven. ”Der kommer de – hurra for studentene!”, ropte far mot NSR-åtteren, like uvitende om at Jens sin fremtid på flere måter ble beseglet i denne stund, som de dyktige forbiroende studentene var om sin fremtidige sekretær, tur- og mosjonssjef, festsjef, verksmester – for å nevne noe.

Vinteren 1971 ville det slik at Jens forvillet seg på snøhulekurs på Blefjell. Mens taket ség nedover natten igjennom, fant sidemannens snakk om sommersporters fortreffelighet gjenklang i unge Kolbergs ører. Sidemannen innehadde verv i rosporten: Vinbarsjef i Norske Studenters Roklub. Jens meldte seg inn uten å nøle. Under press innrømmes det at det muligens ble festet nesten like mye som det ble rodd. Jens forteller at hans aller første tur til Solodden skjedde i innrigger sammen med Lucas og hans kumpaner, hvilket satte varige spor i et den gang ufordervet sinn.  Og moro må det også ha vært, for ved retur til hovedstaden etter avsluttede sivilingeniørstudier i Trondheim, tiltrådte Jens verv som sekretær – og nyttårsballsjef, hyttesjef, regattakomite­medlem mv. Medlemsregisteret ble da lagt inn og ført på PC – slik at klubbens elektroniske medlemsregister nylig har feiret 30-årsjubileum. Neppe mange klubber kan slå i bordet med det samme, og heller ikke at samme person har vedlikeholdt registeret like lenge heller. Jens tok ansvar for regattaresultat­service, og kunne som første klubb presentere dette på PC. CV’en rommer videre verv som tur- og mosjonssjef, verksmester, medlem i instruksjons­utvalg, materiellutvalg, årbokkomité. Også Solodden og Frøshaug ligger Jens nær, hvor han har arrangert og reparert i mange år. Og – sist og kanskje størst – formann i seks år, fra 2002 til 2008, i en periode som vil forbindes med store oppgraderinger på eiendomssiden, og en ettertrykkelig strukturering og forsterkning av klubbens økonomi, og en fantastisk utvikling på juniorsiden. Ikke bare NSR har fått gleden av Jens sitt engasjement: Han har bl.a. bekledd vervet som leder av Tur- og Trimutvalget i Norges Roforbund, og er ansvarlig for det fiffige programmet som benyttes ved regattapåmelding og resultat­presentasjon. Også utlandet har opplevd Jens: Verv i FISA og president i Nordisk Roforbund, og deltakelse i en lang rekke turregattaer over hele verden.  Jens har sett, møtt og rodd det meste, og ofte vist konkurrentene ryggen… Nå som Australia er lagt inn på planen, gjenstår bare Antarktis…

Jens har skrudd, grillet, regnet, ordnet, bokført, båret, servert, rodd, luket, malt, mast, ordnet og det meste annet i NSR i mer enn 30 år. Hederstegnet han fikk i 1985 synes å være en beskjeden godtgjørelse. Hva er drivkraften bak et slikt engasjement, arbeidsvilje og humør som har virket til beste for klubben og dens medlemmer i en generasjon?

”Det morsomste ved å engasjere seg har vært å se livet og allsidigheten i klubben, som har vært et møtested for titusener, og sett samhold og vekst”, forteller Jens. Alle må ha et sosialt miljø utenom arbeid, og engasjement gir livskvalitet. Tilfredsstillelsen av å se en god organisasjon, med en god økonomi og fremragende sportslige resultater er stor og varm, selv om Jens på spørsmål innrømmer at til tider har også han blitt litt lei. Men ikke lenge av gangen. Klubben er en institusjon, ikke bare en klubb. Her er det mange flotte mennesker – noen betegnes sågar som eventyrlige. Alle er frivillige, og alle ønsker å gjøre det beste for klubben, og det er ingenting i noen del av livet som går glatt hele tiden. Klubbens gode økonomi de siste årene har kanskje gjort at vi er blitt litt bortskjemte, og glemmer at dårlig råd for en frivillig organisasjon er normalsituasjonen. Og litt kravstore: Det er aldri nok. Når det skaffes penger, utløser det automatisk krav om at det skal skaffes enda mer penger. Jens understreker her at penger ikke bare kan brukes på drift. Penger må også reinvesteres, og vi må sørge for at ”gullhønen” fortsatt gir oss avkastning: Klubbens eiendommer, i særdeleshet klubbhuset. God økonomi er helt nødvendig, men det er ikke et mål i seg selv – det er middelet for å få gjort alt det man ønsker å gjøre, påpeker han.

Som formann sto Jens frem som tidenes allrounder – taleren på åpningsregatta, med ærbødighet og respekt for tradisjoner, humørsprederen og danseløven på ball, arbeidsjernet med spade, hammer og rørtang, og stålkontrolløren på anbud, kontakter, ressurser og resultater: Seiersvimpler ble hengt opp på flaggstang med pinlig nøyaktighet og mye stolthet av formannen selv. Målsettinger og funksjonsbeskrivelser, budsjetter og dugnader: Ingen oppgave for stor, og ingen for liten. Tiden som er brukt til klubbens beste må antakelig nærme seg en full stilling. Jens selv sier at tiden i NSR har vært morsom, og vil fortsette å være morsom. Sprangene i oppgaver har vært – og er – inspirerende og lærerike. Han understreker likevel at uten en partner, som har vært villig til å dele tid og interesser for roing og for klubben, ville det likevel ikke være mulig å bruke så mye tid på NSR. Marianne har stilt opp og mer enn det, både for klubben og for Jens, og levd med ”storfamilien” i Huk aveny i mange år. Fellesskapet har vært avgjørende.

På spørsmål om hva han nå ser tilbake på med størst tilfredsstillelse, svarer Jens at det kanskje er at klubben nærmest mot alle odds har greid å drive med god økonomi og rekruttere juniorer. Det er ikke så lenge siden flere mente at det ville være en umulighet, og at klubben burde slås sammen med Christiania. Jens mener at det er en styrke og glede at Norges to største roklubber ligger like ved siden av hverandre og er hverandres motiverende ”yndlingsfiender”. Og når det gjelder utviklingen videre, understreker Jens at NSR neppe kan nå høyere sportslig, i alle fall ikke nasjonalt. De siste årene har klubben ”gått i taket”. Det er fantastisk og vitaliserende på mange måter. Det er likevel viktig å huske at klubben skal være et tilbud for mange, påpeker han. Den nye rollen han har gått inn som forretningsfører skal nå utformes til beste for klubben. Den favner mye av det Jens har gjort før, og vil bety mye for driften. Og Jens spår gode år fremover for klubben. Huset er i orden, og generer penger og aktivitet. Og vi som vet at arbeidet i Forvaltningen fortsetter, som gjør innsatsen i verkstedet, og de mange verv i norsk og utenlandsk roing, føler oss også trygge på det.

En formann er gått av, en forretningsfører født. Og roeren, snekkeren, stampebaderen, danseløven, og alle de andre talentene og egenskapene til Jens består – som en bauta i klubbens hjerne og hjerte. Den står støtt!

Runa Bunæs