Heineken Cup 2017

Det unge perspektivet på reisen:

Etter de mange og gode røverhistoriene fra Nito m. fl. fra fjorårets Heineken Cup, var det en smal sak å overtale de unge lovende NSRerne til å bli med. Fly, hotell, båt og cox ble ordnet på elegant vis, og litt utpå fredagen ble åtte surrete karer tatt i mot av den lokale coxen Tom. Av roklubben ”de Hoop” fikk vi låne en klasseåtter av typen Empacher fra 98’. Klubben og regattaen avholdes midt i sentrum av Amsterdam, så før vi skulle ut å teste båten etterlyste vi om vi kunne få lokale fakta om bygninger og omgivelser fra coxen underveis. Styringen var intet mindre enn helt sinnsyk der vi skrapte land med årene i den ene hårnål svingen etter den andre. ”I am the terminator of Amstel river” hevdet han. Faktisk røsket vi med oss et fiskesnøre fra en stakkar som satt og fisket ut av vinduet på husbåten sin.

Fredag kveld ble var det ”team dinner” på arrangørklubben ”Nereus”. I det vi satte oss ned for å nyte våre høykarbo pastaretter begynte det å fly øl gjennom lokalet. Det er vist en slags tradisjon å kjitte øl hardt i taket så den regner ned igjen på gjestene – det sponsete øllet kostet jo bare én euro per stykk. Regattaens første av totalt fire distanser ble avholdt på lørdag ettermiddag, så da kunne formiddagen vies til andre ting. To dro på kaffefestival, resten så på narkotika og prostituerte i red light district. Trykk på så på der altså. Noget sjokkerte over inntrykkene var vi klare for 2500 meteren. Jeg nevnte at coxen var rutinert, hvilket var uvurderlig når vi skulle snirkle oss opp elven til start sammen med 400 andre båter (!). Vi åpnet solid og hadde ei fin rytme. Etter noe som virket som kanskje 500 meter meldte coxen ”half way”. Jaha tenke vi, det gikk da veldig raskt, da er det på tide å spa på litt køl da. Dessverre viste det seg at vi hadde faktisk bare rodd 500 meter, og mange fikk det dermed en tøff reise til målstreken. Etter målpassering var det rett videre til neste distanse, 250 meter. Vi klikket og herjet til jubelbruset fra publikum. Etter endt dag én lå vi på en 9. Plass i vår klasse. Vi ledet (heldigvis) også knepent foran mastersgjengen fra NSR. Lørdag kveld ble de unge invitert ut med de gamle, til biff, burger, ribbs, wings, øl og vin. De bestilte mugge på mugge med øl på oss – mon tro om de hadde en plan?

Søndag var det pån igjen, først ut en 5000 meter. Våre unge kropper hadde heldigvis taklet ølen godt, og vi suste ned elven på litt over 15 minutter. Dette var en del raskere enn mastersgjengen, som dermed angret på at de kjøpte øl til oss. Regattaen ble så avsluttet med en 750 meter, som coxen kunne fortelle at var det verste løpet i sesongen for Nederlendere. Vi rodde i par med arrangørklubben så jubelbruset fra publikum var øredøvende. De tjuvstartet på oss, så de var litt foran i mål, men vår tid var bedre. Men som man sier ”if you ain´t cheating, you ain´t trying”. Sammenlagt endte vi på en 9. Plass i vår klasse – hvilket vi var meget fornøyde med. Etter målgang ble båt og utstyr levert tilbake så raskt som overhode mulig, så vi kunne nyte et par øl i felleskap før de med forpliktelser måtte hjem igjen. De uten forpliktelser ble igjen en ekstra dag for å få med festen på Nereus. Festen var et komplett kaos, blant annet konkurrerte roere i bryting på dansegulvet, samt i å kaste hverandre over bardisken. I båthallen ble et melkespann brukt som kanon, ladet med eksplosive kjemikalier og bensin. Før i tida skjøt de gjenstander over elven, men det hadde de sluttet med siden det visstnok var for farlig. Nå var det kun høyest mulig drønn og størst flamme de gikk for. Ølkastefenomenet hadde også tatt seg opp ytterligere, og ølstanden fra vegg til vegg på dansegulvet var på 1 centimeter. Djen var heldigvis skjermet bak paller, benker og plater – fem komplette musikkanlegg var ødelagt av øl siden i sommer. Morgenen etter måtte bankettskoene kastes.

Takk for turen karer,

Sven Ole

Mastersgutta med bronse