Årets Vasalopp skulle bli en ganske seig opplevelse med fallende nysnø på renndagen og trå forhold i store deler av traseen. Alle deltakerne gledet seg likevel veldig over at det ikke var
-20 grader, som varslet noen dager i forkant, men bare -10 ved starten i Berga By. Hele familien hadde kommet til Norge (resp. Sverige) for denne anledningen. Broren min skulle gå selv, foreldrene og søsteren vår hadde som oppgave å kjøre bil og lange drikkeflasker med ”sterk sukkerblanding” underveis. Akkurat som anbefalt av Auklandgutta!
For å lade opp til søndagens renn reiste vi til Østby/Trysil på torsdag. Som den kremmeren jeg er ble store deler av fredagen tilbragt i horisontal stilling mens jeg koste meg med tv-bildene av fjorårets utgave og ventet på den distinktive lyden fra iPaden som skulle indikere at noen hadde lagt ut en startplass til en rimelig penge. Etter at jeg og broren min sjarmerte dama ved starten i å droppe ommeldingsavgiften på 200 kroner var alt tilrettelagt for årets tøffeste skitur.
Når startskuddet gikk dagen etterpå luktet det eliteløpere fra min startposisjon i startledd 1 og i motsetning til de 15000 som startet bak meg var det nesten ingen kø opp den første bakken. Oppe på myrene viste det seg derimot med en gang at skiene var ganske dårlige. De fleste (tungvekts)roerne som går skirenn har vel opplevd at man går fortere enn konkurrentene når det er flat mens ekte langrennsløpere har en naturlig fordel når det går oppover og jeg hadde egentlig gledet meg til nettopp disse 2 milene med veldig lite stigning. Opplevelsen av å bli passert av massevis av folk som staket lett forbi og ut av synsfeltet mitt og viten om at det fortsatt er mer enn 7 mil igjen ble en ganske tøff mental utfordring. Når jeg passerte Mångsbodarna etter 24km var det bare folk fra pulje 2 og 3 rundt meg. Heldigvis ble det litt varmere når vi kjørte ned fra høymyra og cirka halvveis i rennet begynte jeg faktisk å få brukbar glid. Troen på et bra resultat kom tilbake og på de siste 45km ble det en enkel lek: rykke fram til neste gruppa, hvile i en kort periode og repeat. For en gangs skyld gikk jeg sågar fra alle andre i oppoverbakkene (Til alle der ute som har hørt rykter om profilen av Vasaloppet: Ja, du får en del mer høydemetre i Nordmarka eller Birken. Nei, det er ikke helt flat). På denne måten gikk jeg meg nesten 300 plasseringer opp og endte til slutt, etter litt over 5 timer, på en 286. plass. Dermed er jeg 150 plasseringer og drøye 15 minutter nærmere vinneren enn i fjor.
Selv om det ble servert vegetarisk lasagne og en veldig billig lättöl istedenfor Pripps Blå etterpå og selv om målet om en plassering blant de 200 beste ikke ble nådd, er jeg fornøyd med rennet og gleder meg allerede til den første søndagen i Mars 2019!