Bronse i dobbeltfirer!

For knappe to uker satte fire lettvektsgutter hjertet i halsen da de fikk vite at de var tatt ut til å ro dobbeltfirer i sesongens tredje og siste verdenscup. Dette gjaldt Ola Larsson (Moss), Jens Holm (Sarpsborg), Didrik Wie Soltvedt (Bergens) og undertegnede. ”Dette kan ikke stemme”, tenkte vi. Selv om vi hadde et par gode løp sammen, var vi usikre på om vi hadde det som trengtes. Denne tvilen ble kjapt lagt til side etter et møte med trener Sebastian, hvor vi bestemte oss for å gripe sjansen og heve nivået på alt vi gjorde. Dette skulle vi klare. Onsdag morgen satt vi snuten mot Polen. Det var ikke vanskelig å sanse at vi var litt smånervøse hele gjengen. Noen dager i forveien hadde trekningen kommet ut, og det var bare fem påmeldte i vår klasse. To av båtene hadde vi møtt før, deriblant Sverige, som var fire tideler foran oss under Holland Beker-regattaen. I Polen skulle vi få vår revansje. Søta bror skulle slås.

Etter noen timers reising var vi ankommet Polen. Vi tuslet etter hvert ned til banen og fikk rigget opp båten. Dette var vår første verdenscup, og aldri hadde vi sett så mange gode roere samlet på ett sted. Omsider klarte vi å begrense stirringen og fikk noen gode kilometer sammen på vannet. Dette gjentok vi dagen etter, mens vi ventet i spenning på vårt første løp. Dette var et såkalt ”exhibition race”, hvor man ror om banefordeling til finalen. Fredagen kom, men uheldigvis brakte den med seg enorme regnskyer og tordenvær. Løpene ble utsatt, og vårt litt mindre viktige løp ble avlyst. Nok en dag gikk, og endelig var det klart for verdenscupdebut. Løpet gikk ikke før halv seks på ettermiddagen, noe som betød innveiing i tre-tiden. Dette viste seg å bli ganske så uproblematisk, på tross av ekstremt gode blåbærmuffins på hotellunsjen.

Tiden for løpet var kommet. Tyskland hadde dessverre valgt å trekke seg, så nå var vi nede i fire båter. Vi gikk gjennom løpsplanen en siste gang, som gikk ut på en kontrollert start, etterfulgt av to gode skyv på henholdsvis 750m og 1250m rodd. Vi gikk ut på vannet og før vi visste ord av det lå vi klare til start. Sverige og Danmark lå til vår høyre, og Nederland til venstre. ”Attention, GO!” lød det, og vi var i gang. Starten var helt middels. Det var en nervøs gjeng som kom seg gjennom første 500m uten å brenne alt for mye krutt. Danmark hadde forsvunnet med en pangstart, Nederland fulgte rett deretter og Sverige en halv lengde foran oss. 750m kom og vi trykket litt ekstra. Vi kjente at båten fløt bra, uten at vi brukte for mye krefter. Vi var nå likt med Sverige. 1250m-bøyen nærmet seg, og vi gjorde oss klare til nok et push. Denne gangen skjøt båten virkelig fart. Det tok ikke mange takene før vi hadde fått en båtlengde på Sverige og overlapp på Nederlenderne. 1500-meterbøyen kom, og vi fikk opp takten. Nederland kom stadig nærmere, men klarte å svare med 250-meter igjen. På tross av en veldig krampe i venstre arm hos undertegnende, kom vi oss til mål knappe to sekunder bak laget fra Nederland. Danmark var fire sekunder foran nederlenderne, og kunne juble i mål.

Resultatet av dette ble utrolig nok en bronsemedalje i verdenscupdebuten. Antall båter tatt i betraktning, er ikke medalje noe spektakulært. Det som betyr noe er at fire spente lettvektsgutter fikk en god erfaring fra første verdenscup. Vi er godt fornøyde med løpet, og tiden var ikke verst den heller. Nå følger fire knallharde dager med seat-race og uttak til dobbeltfireren, som forhåpentligvis får prøve seg på nytt i U23-VM i Rotterdam i slutten av August.

Foto: Gaute Tjøm

Petter Svingen