Jonas har vært i junior-VM og forsvart land og klubb med stor heder. Jonas kan mer enn å ro og gå på ski med gevær. Han kan skrive også. Her er hans fortelling:
Etter en noe sykdomspreget oppkjøring satte undertegnede seg på flyet til Litauen, der årets junior-VM ble avholdt. Til tross for trøblete uker i juli hadde de siste dagene før avreise vært gode, og jeg var forsiktig optimist da jeg ankom Trakai. Foruten undertegnede var NSR sterkt representert med coach Roger, dommere Gunnar og Per B, og Deivis som jobbet frivillig. Byen Trakai viste seg fra sin beste side med sol, varme, ikke for mye vind, og masse fluer. Etter et par dager med lett trening og litt mer progresjon i formen var det onsdag klart for forsøksheat. I klassen jeg deltok i, herre singelsculler, stilte det 37 båter til start, noe som var rekord. I mitt forsøksheat møtte jeg Belgia, Israel, Nederland og Danmark, sistnevnte med en sølvmedalje fra juniorEM tidligere i år. Planen var å ligge rett bak Danmark, og se hvor et angrep i tredje 500m kunne bringe meg. Løpet gikk alt annet enn etter planen. Belgia åpnet knallhardt, og jeg turte ikke annet enn å legge meg foran. Jeg var altså i tet, og to lengder foran Danmark. I tredje 500m skjedde det som måtte skje. Jeg sprakk, og både Danmark og Belgia stakk ifra. Selv gled jeg over mål som nummer tre, ingen god følelse. Kun de to beste gikk direkte videre til kvartfinale, så jeg måtte altså innom oppsamling den påfølgende dagen. Oppsamlingen ble heller ingen perfekt utførelse av planen, men motstanden var såpass mye svakere enn den jeg møtte i forsøket at jeg trygt kom meg videre til kvartfinalen. Nå gjeldt det å slappe mest mulig av, spise og drikke godt og lade opp til et nytt løp. Avansement til semifinalen var ingen umulighet, men det kom til å kreve en sterk slagplan og et kaldt hode.
Kvartfinaledagen bød på sidevind med et svakt meddrag. Ikke ideelt for min del, da jeg lå i ytterste bane, men det viste seg å bli relativt jevne forhold. Etter å ha analysert de forskjellige strategiene konkurrentene mine hadde fulgt i forsøk/oppsamling, fant Roger og jeg ut at Tsjekkia var en roer av omtrent det kaliberet vi så etter. Planen var derfor at jeg skulle gå ut i omtrent Tsjekkias tempo, og ligge rundt ham første tusen. Deretter skulle jeg jevnt og trutt øke i tredje 500. Starten gikk, og jeg fikk løpet omtrent dit jeg ville. USA var som forventet rask og sterk, og det ble ikke gjort noen forsøk med å henge på ham fra min side. Usbekistan åpnet knallhardt, og ledet etter 500meter rodd. Selv befant jeg meg på fjerdeplass, rett bak Tsjekkia og akkurat der jeg skulle være. Slik fortsatte det fram til 1000 meter rodd. Angrepet i tredje 500 gikk akkurat etter planen, og tok meg forbi både Tsjekkia og Usbekistan, opp på andreplass, som også ble plasseringen i mål. Avansement til semifinale A/B var dermed et faktum, og det ble tent et lite håp å ta seg helt til A-finalen. Igjen ble det lagt en slagplan basert på motstandernes mønster. Denne gangen var det Sør-Afrika og Latvia jeg skulle sette min lit til. De lå begge i banene ved siden av meg, og planen var at jeg skulle gå ut i tempoet til en av dem, og velge det som føltes mest riktig. I likhet med kvartfinalen skulle det komme et angrep etter 1000 meter, som forhåpentligvis skulle sikre meg en plass i A-finalen.
Lørdagens semifinale bød i likhet med kvartfinalen på sidevind, denne gangen med et svakt motdrag. Om det var vinden eller noe annet vet jeg ikke, men de første par takene av løpet ble ingen suksess for min del. Jeg var i ubalanse og havnet bakpå, uten at det begynte å koke mellom ørene av den grunn. Latvia etablerte et relativt passende tempo etter en rask start, og jeg la meg i omtrent samme tempo som ham. Ved passering 1000m var jeg i underkant av en lengde bak på en fjerdeplass, og jeg begynte nå for alvor opphentingen. Gjennom tredje 500 støtet jeg meg opp på tredjeplass, men både Latvia og Tyrkia var fortsatt på skuddhold. Tyrkia spurtet best av de to, og gjennom siste 500 bevegde han seg stadig nærmere. Siste 100 hadde jeg fortsatt en liten spiss, men Tyrkia fortsatte å ta innpå. Idet vi passerte mållinjen kunne det bare høres ett pip, ingen visste hvem som var først. Etter noen minutter kom den offisielle beskjeden, jeg hadde mistet tredjeplassen på målstreken med tre fattige hundredeler. Skuffelsen var stor, og ble ikke mindre da målfoto viste det jeg hadde mistenkt. Idet vi passerte målstreken var jeg i catch, mens Tyrkia satt i avslutning. Likevel, VM var langt fra over, og det var fortsatt plasseringer å hente i B-finalen. De vante forberedelsene ble gjennomført, og en klar slagplan ble lagt. Denne gangen skulle jeg følge enten Polen eller Sveits første 1000 meter, og deretter gjøre som tidligere, forsøke å avgjøre løpet i tredje 500.
B-finalen bød på svak motvind, og relativt jevne forhold for alle. Starten gikk kontrollert, og jeg la meg raskt ned i min racerytme. New Zealand og Latvia åpnet hardt, men mitt fokus var uansett rettet mot Polen. Sakte men sikkert beveget jeg meg gjennom feltet, og etter 1500 meter rodd hadde jeg en knapp ledelse på Latvia. Ledelsen økte litt siste 500 meter, og jeg krysset mållinjen som nummer en, altså en syvendeplass totalt.
Med syvendeplass sier jeg meg greit fornøyd med årets VM. Likevel, det er fortsatt seks roere i verden som er bedre enn meg, og man jobber alltid for å være best mulig, og sånn kommer det også til å fortsette. Første stopp på veien er NM.
Jonas Juel